Av Arvid Ellingsen

Chr. Holtermann Knudsen regnes som grunnleggeren av den politiske arbeiderbevegelse i Norge. Han argumenterte for at arbeiderklassen ikke bare måtte ha en faglig organisasjon, men også en politisk organisasjon. Knudsen tok på dette grunnlag initiativ til Det Norske Arbeiderparti i 1887. Han var også med på å starte Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i 1899.

I 1935 ble den første hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne opprettet. Trepartssamarbeid sikrer samarbeid og mindre konflikt, og partene tar et felles samfunnsansvar. Dette har gitt grunnlag for å bygge velferdsstaten, og skapt et skole- og utdanningssystem som bidrar til fordeling og utdanning til alle.

Politisk gjennombrudd

Det var først i mellomkrigsårene og etter 2. verdenskrig at arbeiderbevegelsen virkelig kunne realisere sitt politiske prosjekt. Kriseforliket med Bondepartiet i 1935 førte Arbeiderpartiet i regjering for første gang. De vant valget etter krigen og satt med regjeringsmakt helt frem til 1965. I disse årene og i senere perioder opp til vår tid har vi fått politiske reformer som har skapt dagens kunnskaps- og kompetansesamfunn. Einar Gerhardsen formulerte visjonen tydelig i en tale 17. mai 1947: «De som har hatt og har privilegier, må forstå at friheten ikke blir mindre verd for den enkelte om hele folket blir delaktig i den». Det var et privilegium å ta utdanning. Nå ville arbeiderbevegelsen også ta del i dette privilegiet, og lik rett til utdanning ble en av de fremste kampsakene.

Arbeiderskolen og fagutdanning

Skolen er den viktigste fellesarenaen vi har. LO har kjempet for at alle unge, uansett foreldrenes økonomi og hvor i landet de bodde, skulle være sikret et likeverdig skoletilbud. Snuoperasjonen begynte på 1930-tallet da LO ville ha «arbeiderskoler», for å redusere sosiale forskjeller i samfunnet. Senere har skolen utviklet seg til en fellesskole for alle. LO har alltid stått sentralt i utformingen av fagutdanningen, og fagarbeidere har vært helt avgjørende for å bygge industri og næringsliv, og sikre gode tilbud i dagens velferdsstat.

Fagskolene har dannet grunnlag for mange av dagens høgskoler og universiteter. Tilbudene bygger i hovedsak på fag- eller svennebrev fra videregående opplæring, og er utviklet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Teknisk fagskole er en svært viktig utdanningsvei for ansatte i industrien. Helse- og oppvekstfaglige fagskoler er av nyere dato, og tilbyr ulike spesialiseringer for helsefagarbeidere. Fagskolene hadde aldri fått en slik utbredelse og betydning uten støtte fra LO og NHO.

Lik rett til utdanning

LO-leder Konrad Nordahl sa fra talerstolen på Kongressen i 1964 følgende: «Fra gammelt av har arbeidsfolk drømt om at barna deres skulle få lære mer enn de selv». Bakteppet var at nesten bare overklassen hadde råd og tid til å ta høyere utdanning. Arbeiderbevegelsens parole om lik rett til utdanning fikk også bred oppslutning. I 1946 gikk LO inn for at «alle skal ikke bare ha rett, men og høve til å få den utdanning deres evner og anlegg gir dem krav på, slik at samfunnet får full nytte av alle krefter i folket.»

Etableringen av Statens Lånekasse i 1947 var et direkte resultat av det fagligpolitiske samarbeidet. Målet var å fjerne ulikhet slik at utdanning ikke skulle være avhengig av tykkelsen på pengeboka. Retorikken på LOs kongress var at for å bygge landet trengte vi mer enn rå muskelkraft, det var også behov for teoretisk kunnskap og akademiske muskler hvis landet skulle reise seg i møte med en ny tid.

Den første utdanningsbølgen kom på 1960-tallet, og siden har man etablert stadig flere universiteter, distriktshøgskoler og senere høgskoler. På 2000-tallet har økningen fortsatt, og nå er det nærmere 240 000 studenter i Norge. Aldri har arbeiderbevegelsen vært nærmere målet om lik rett til utdanning enn idag.

Bygger nye utdanninger

Fagbevegelsen har også tatt initiativ til å bygge nye studier i høyere utdanning. Fagforbundet har utviklet studietilbud for de som jobber i offentlig sektor. FLT tilbyr gjennom sitt utdanningsselskap Addisco en rekke utdanningstilbud. AOF tilbyr opplæring i ledelse og organisering for arbeiderbevegelsen, og fagskoleutdanning i HMS.

LO har også vært med på å bygge nye forskningsmiljøer i Norge. LO sendte en delegasjon tidlig på 1950-tallet som var med å berede grunnen for etableringen av det anerkjente forskningssenteret CERN i 1954. Arbeiderbevegelsen støttet også etableringen av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i 1946. Forskningsinstituttenes betydning for industriell vekst stod sentralt på samtlige LO-kongresser. Vitenskapelig kunnskap og ekspertise skulle utgjøre et grunnlag for politiske beslutninger.

LOs direkte rolle i forskningspolitikken kommer best frem ved etableringen av Fafo i 1982. Men ideen var gammel og ble foreslått av LOs tidligere «sjeføkonom» Johanne Reutz i 1940. Hun mente at LO burde opprette et frittstående forskningsinstitutt utenfor LO, men med arbeiderbevegelsens interesse for øye.

Norsk modell viktig

LO har også vært med på å forhandle frem en generell avtale om etter- og videreutdanning (EVU) og opplæring . I 1999 bidrog LO til målet om livslang læring gjennom en kompetansereform, som også ga rett til utdanningspermisjon for arbeidstakere. Senest i vårens tariffoppgjør i frontfaget fikk LO fjennomslag for krav om styrking av fagopplæringen og norskopplæring for arbeidsinnvandrere.

LO er en viktig samfunnsaktør som bruker sin makt til å påvirke samfunnsutviklingen, ikke bare for egne medlemmer, men for hele befolkningen. Utdanningsreformene har skapt en kunnskapsøkonomi der arbeidere har bred kompetanse, god omstillingsevne og høy produktivitet. Norske arbeidere har ferdigheter i Europa-toppen.

Fremtiden

Det flotte byggverket arbeiderbevegelsen møysommelig har reist over tid, lar seg dessverre så alt for fort rive ned om man ikke forvalter det med omhu. Dagens regjering ser ut til å bryte ned partssamarbeidet og kjernen i den norske modellen. Det kan få fatale følger. LOs svar må være å følge opp formaningen fra Konrad Nordahl om å organisere arbeidstakere med høyere utdanning, og bygge videre på kunnskaps- og kompetansesamfunnet.