YNGVIL MORTENSEN (tekst og foto)

yngvil@lomedia.no

– Jeg slutter ikke å snakke om det. Selv om bare det å sitte her med deg kan være en forbrytelse, sier Jalila al-Salman, nestleder i Bahrains lærerforbund. Vi møter henne i Bahrains hovedstad Manama i november. Bahrain er en øystat i den persiske gulfen.

Salman ble arrestert i forbindelse med demonstrasjonene for demokratiske rettigheter i Bahrain for fire år siden. Hun forteller hva som skjedde med henne og hennes kollega Mehdi Abu Deeb. Han er leder i det bahrainske lærerforbundet og sitter fengslet på fjerde året.

Begge ble dømt for å bruke sine stillinger i Lærerforbundet til å erklære lærerstreik; skape hat mot regimet; forsøk på å kaste regimet med makt; og for å spre løpesedler med falsk informasjon.

Amnesty International har adoptert Abu Deeb som samvittighetsfange og krever ham løslatt umiddelbart. Ni andre lærere er fremdeles i fengsel, ifølge Jalila al-Salman.

Det er forbudt for offentlig ansatte å fagorganisere seg i Bahrain, og myndighetene oppløste Lærerforbundet for fire år siden.

– Jeg gjør fortsatt jobben min som nestleder i forbundet, sier Jalila al-Salman. Stillingen som viserektor på en skole har hun mistet på grunn av fengselsdommen. Siden 2011 har bahrainsk LO jobbet for at hun og flere tusen andre som ble sagt opp i forbindelse med demokratidemonstrasjonene skal få jobbene sine tilbake. (Les om dette her.)

– Jeg følte jeg måtte være med

– Før 14. februar 2011 var alt normalt, forteller hun.

– Så tok folk til gatene, inspirert av opprøret i Tunisia og Egypt. Dette var i skoleferien. Tusener hadde mulighet til å delta i protestene. Jeg så på fra sidelinjen. En ble drept den første dagen. Den andre dagen var det en til som ble drept. Da følte jeg at jeg også måtte demonstrere. Tusener var der. Alle kom «som seg selv», det var ikke organisert. I en eller to uker dro jeg hver dag. Vi sto så tett at vi nesten ikke kunne bevege oss. Bahrain kokte. Da skolen skulle begynne igjen, ba vi om å utsette skolestart til situasjonen roet seg, men vi fikk beskjed om at det ikke gikk.

– Vi erklærte en punktdemonstrasjon i en time foran porten den første skoledagen. Utdanningsministeren sa at lærerne som deltok måtte straffes fordi de forlot elevene. Men folk torde ikke sende barna sine på skolen. Så det var ingen der uansett.

Lærerne streiket

– Senere ble vi med på bahrainsk LOs generalstreik som varte i tre dager. Den første dagen gikk utdanningsdepartementet ut i mediene og oppfordret frivillige til å møte opp på skolene for å undervise elevene. Tusener av frivillige meldte seg. Vi trodde ikke våre egne ører. Jeg var viserektor på en skole, og hadde tilgang til listene over de nye «lærerne» og deres bakgrunn. Mange hadde ikke fullført grunnskolen.

– Streiken var over etter tre dager. Utdanningsministeren ga ordre om at de frivillige «lærerne» skulle ta over undervisningen. Lærerne fikk beskjed om å være i klasserommet for å hjelpe de frivillige, og lære dem opp i tilfelle det ble ny streik.

Sa opp over 100 lærere

– 140 lærere fikk sparken fordi de var borte under generalstreiken. Etter at bahrainsk LO tok saken opp i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, fikk de fleste jobben tilbake, men flere lærere er ennå uten jobb. Det virker som mange sjiamuslimske lærere står på en slags svarteliste. De blir ikke forfremmet for eksempel. Også lærere som er sunnimuslimer var med og demonstrerte, men ingen av dem ble straffet for det, forteller Jalila al-Salman.

Flertallet av Bahrains befolkning er sjiamuslimer, mens den herskende kongefamilien er sunnimuslimer. Sjiamuslimene sier myndighetene diskriminerer dem. Samtlige faglige tillitsvalgte vi snakker med, også sunnimuslimer, bekrefter dette. Regimet frykter det sjiamuslimske Iran som styrker sin innflytelse i området – Syria, Irak, og Libanon.

Antiterrorpolitiet stormet hjemmet

Noen uker etter generalstreiken, innførte myndighetene unntakstilstand.

– Natt til 29. mars 2011 stormet rundt 50 væpnede antiterrorpolitimenn hjemmet vårt, og seks-sju av dem soverommet vårt. Jeg var veldig søvnig, både fordi det var midt på natten og fordi jeg hadde tatt allergipiller. Jeg forsto ingenting. Jeg ville dekke til håret og kle på meg. Det fikk jeg ikke, men tok teppet rundt meg. De snudde opp ned på alt hjemme. Jeg skjønte ikke hva de var ute etter. De dro meg ned trappa, foran mannen og barna mine. De var fem, sju og åtte år den gangen. Et helikopter surret i lufta og mange biler sto utenfor. De hadde hoppet over muren rundt huset og knust døra for å komme inn. Det var som i en actionfilm. Så fikk de meg inn i en buss. «Det er den siste gangen du får se dette», sa de. Så truet de med å kaste meg ut av landet. Og med voldtekt. «Reis deg opp nå», sa de. Jeg reiste meg. Så slo de meg mot nakken. Bussen kjørte videre og hentet andre kvinner.

Ble torturert

– De kjørte oss til Direktoratet for krimetterforskning (der politiske fanger blir avhørt, journ.anm.). Der plasserte de tre av oss i en celle på rundt 3 kvadratmeter. Vi måtte stå oppreist med ansiktet mot veggen i flere dager. Vi fikk ikke lov til å sove. Vi fikk heller ikke vann på tre dager. Vi fikk ris med hår og sand i, som vi ikke spiste. Vi fikk heller ikke gå på toalettet, men etter flere dag uten mat og drikke så kontrollerte det seg selv. Vi fikk heller ikke vaske oss eller be.

– Konsentrasjonen min var ikke særlig god etter alt dette. Etter et døgn begynte avhørene. I avhørsrommet, et veldig lite rom, var det fire menn. Forhørslederen var en beryktet torturist. Jeg måtte stå, men jeg var så trett av jeg besvimte. De vekket meg og ga meg en stol. Jeg satt meg. Så tok de den. Han skrek til meg: «Jeg har rett til å gjøre hva jeg vil med deg.» Jeg hadde ingenting å skjule, men jeg var redd for at de skulle gjøre meg noe. Jeg tenkte på de som var drept der ute.

– I avhør var de mest opptatt av Iran. Der har jeg aldri vært. De spurte ikke om arbeidet mitt i lærerforbundet.

Satt i isolat

– Så satt de meg i isolasjonscelle, med bind foran øynene. Også der måtte jeg stå hele tiden. Når ingen så meg, prøvde jeg å bevege litt på beina. Jeg greide nesten ikke stå lenger. Til slutt ga de meg en «pute» med steiner inni. Da tok jeg skoene mine og la under hodet.

– Etter ti dager kom de og sa at jeg skulle sendes til Saudi-Arabia (nabolandet, journ.anm.). De kjørte rundt så lenge at jeg trodde jeg skulle dit. Men det var til et annet fengsel. Der satt de meg igjen i isolat. Det var iskaldt. Etter flere uker fikk jeg sitte sammen med andre kvinner, en av dem var Rula al-Saffar, lederen i Sykepleierforbundet. (Les om de fengslede helsearbeiderne her.)

– I over tre uker visste mannen min ingenting om hvor jeg var. I det nye fengselet fikk jeg ett minutt til å ringe. Det eneste nummeret jeg husket var min fars. Han kjente ikke igjen stemmen min.

Dømt til fengsel

– Jeg ble dømt til tre års fengsel i en militær domstol, og løslatt ved kausjon etter fem måneder. Jeg anket og dommen ble redusert til seks måneders fengsel.

– Min kollega Mehdi Abu Deeb ble etter anke dømt til fem års fengsel. Han trenger en operasjon på nakken og skulderen etter torturen han ble utsatt for. Jeg tror verken han eller noen av de andre politiske fangene vil løslates så lenge den politiske situasjonen er som den er.

Amnesty International var tidlig på banen

Menneskerettsorganisasjonen talte de fengslede lærerledernes sak.

– Det eneste de gjorde var å erklære streik. De brukte ytringsfriheten og organisasjonsfriheten. Det er ikke en forbrytelse, het det i en uttalelse fra Amnesty.

Ifølge Amnesty la ikke myndighetene fram noe bevis for at de to brukte eller oppfordret til vold under protestene.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon har kommet med sterk kritikk mot rettsprosessen og dommene i Bahrain mot sivile, helsearbeidere, lærere og andre.