Eline Lønnå /LO-Aktuelt

I mange familier med barn på vei føres det knallharde forhandlinger om fordelingen av tilskuddet fra staten for å passe barnet i tiden etter fødselen. Statistikken viser at det fortsatt er at mor «vinner» denne kampen. Far «får pappakvoten».

Helt feilaktig har troen på at mor eier permisjonen fått feste seg. I realiteten er i dag seks uker rett etter fødselen øremerket mor, mens far har like mange uker. Resten er det opp til dem selv å fordele. Argumentet om at det vil være dårlig gjort å ta fra kvinner deres hardt tilkjempede rett er derfor falskt.

Fordelingen av permisjonen får konsekvenser både på den private arenaen og samfunnsarenaen. Øvelse gjør mester, også når det gjelder barn. Når mor har hatt sine elleve måneder med fulltids barnepass sier det seg selv hvem som blir ekspert på barnet. Dermed er grunnlaget lagt for mor som primæromsorgsperson.

De fleste som selv har barn har erfart hvordan en relativt likestilt tilværelse blir satt på prøve når hverdagen med unger og jobb melder seg. Overtidsarbeidende fedre og deltidsarbeidende mødre er et av de mest synlige resultatene, med dertil hørende pensjonsresultat.

Da Anne Enger la fram Likelønnskommisjonens innstilling sto foreldrepermisjonen sentralt. Ikke rart, tatt i betraktning at kommisjonen kan dokumentere at 40 prosent av lønnsgapet i privat sektor og 20 prosent i offentlig sektor kan føres tilbake til det å få barn. Derfor går hun inn for en tredeling av permisjonen.

Amming er det mest brukte argumentet mot en deling, og det vises til Verdens helseorganisasjons anbefaling om fullamming i seks måneder. Mor framstår som en hellig, urørlig melkeku i denne debatten, og amming blir det beste argumentet for å ikke foreta seg noe som helst som kan rykke opp i en likestillingshindrende permisjonspraksis. Fakta er at en tredeling ikke står i veien for å følge ammerådene. Dersom foreldrene velger å ta 54 uker permisjon til sammen, og man beholder mors reserverte seks uker rett etter fødselen (som kan begrunnes medisinsk) gjenstår 48 uker. Tar far en tredel av dette, kan mor være hjemme til barnet er åtte måneder. Innen den tid klarer barnet seg fint uten mors pupps konstante nærvær.

I stedet for å utvide lengden på permisjonen, bør man innføre full lønnskompensasjon i 54 uker, og ikke 80 prosent av lønna som i dag. Barn får de fleste steder tidligst barnehageplass fra de er ett år uansett, og dagens ordning med 100 prosent av lønn i 44 uker skaper vansker for familier med lave inntekter. Å finansiere at folk vil fortsette å passe barn hjemme etter fylte ett år bør ikke være en prioritert oppgave for det offentlige. Det bør det derimot være å innføre betalt ammefri i barnets første leveår og å fjerne inntektstaket på 6G.

Stoltenbergs argument mot å gå for en tredeling er i realiteten et uttrykk for en styringsvegring og en privatisering av et viktig samfunnsspørsmål, men også for en angst for å ta melkekua ved hornene. Er statsministeren redd for det trehundreogfemtifjerde avisintervjuet med en eller annen barselgruppe på kafe, der damene uttaler at de «aldri i verden vil gi fra seg permisjonen sin»? Det bør han ikke. For når staten velger å finansiere en god foreldrepermisjon er det naturligvis legitimt å bruke den som et politisk virkemiddel for å oppnå likestilling både i familiene og i arbeidslivet.

LO-Aktuelt nr. 4/2008