JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For det første er den veldig godt skrevet språklig sett – noe som for så vidt ikke er noen overraskelse for de av oss som har fulgt dem gjennom et langt presseliv, primært i Aftenposten og Stavanger Aftenblads spalter.

For det andre er det så lite sjølhøytidelighet og pompøsitet over denne boka som er svært kritisk til den veien journalistikken i vårt samfunn tar. Her er det lett å bli stående utenfor å betrakte, å kritisere «de andre» og være så mye bedre sjøl.

Hegtun og Omdal er ikke det, de inkluderer seg sjøl i all elendigheten, de gjør seg ikke bedre enn oss andre.

Og for det tredje de kan snekre titler – bare hovedtittel og undertittel av essaysamlingen er gode og megetsigende titler og oppsummerer svært godt hva dette handler om.

De driver sjøl god journalistikk i essayistisk bokform, de gjør som den gode journalisten: skiller klinten fra hveten, og trykker hveten.

Hva handler så essayene om? Jo, som nevnt om en journalistikk og en offentlighet som får vanskeligere og vanskeligere med å forsvare sitt kvalitetsstempel.

Det dreier seg aller mest om penger, penger, penger. Og om sosiale og asosiale medier – der de ordinære kringkastingskanalene og papiravisene er sistnevnte.

Facebook, twitter og alle de andre sosiale/usosiale (stryk det som ikke passer) medier dominerer mer og mer – de ødelegger mye, men vi kan ikke unnvære dem. Det er et dilemma som heller ikke Hegtun og Omdal løser, men de har et kritisk blikk på disse fenomenene som i hvert fall etter mitt syn ikke er bakstreversk.

Bakstreverne fins de også, sjøl om de andre – tilbederne, de avhengige – er i klart flertall. I tillegg fins en mengde dobbeltmoralister som går sterkt ut mot de nye medier – i all hovedsak publisert innen de nye medienes egen lukkethet (det fins fortsatt anstendige moderne mennesker som ikke er på Facebook).

Men som Hegtun/Omdal skriver: Facebook er som heroin for narsissister.

Og så var det klikkhysteriet – de har noen kapitler om det svineriet også. For eksempel dette: «I avisene får nå den enkelte journalist en morgenmail, der det fremgår nøyaktig hvor mange sidehenvisninger og delinger på sosiale medier den enkelte sak har fått siste døgn.

De store vinnere kan få hundretusener, de klare klikktapere er ned i tall som 14, 23 og 7. Det lar seg også gjøre å måle hvor langt ned i den enkelte artikkel leserne scroller seg før de har fått nok og hoppet av.»

Jeg kan legge til her at dette gjelder ikke bare i avisene, det har sneket seg solid inn i fagpressen også – til og med der noen av oss ikke skulle tro at det var mulig.

Hvis jeg skjønner forfatterne rett, er noe av poenget med boka å peke på at det går en grense mellom hva som er et fag (journalistikk) og hva som ikke er det (sladder og annet fjas på usosiale medier som Facebook og lignende).

Når alle blir journalister og redaktør, blir sjølsagt ingen det. Da må vi antagelig snu på det kjente Willoch-utsagnet om at det går så meget bedre nu. Og hvor står vi da?

Nå skal det sjølsagt sies at bare definisjonen av hva god journalistikk er – jf. klinten og hveten – ikke er av verdens enkleste, og journalist er ingen beskyttet yrkestittel.

I tillegg er det sjølsagt også en fristende innvending å påpeke at Hegtun/Omdal her står i fare for å snakke for sin egen sjuke mor.

For det er langt fra alle som mener at mora er sjuk. Men for de av oss som mener at hun er det, er «Noe innen media» en både tankevekkende og lesverdig bok.

Skal jeg innvende noe mot den, må det være et jeg ikke helt skjønner hvorfor rekkefølgen på essayene har blitt sånn de har blitt – hva som er den nær sagt indre logikken her. Men dette er bare en bagatell, en liten korrekturfeil som vi pressefolk må tåle og leve med.

Boka ble lansert på utestedet/puben «Stopp Pressen» for en mengde pressefolk og gode venner av forfatterne. Denne boka er for viktig som samfunnsdokument til at den bare leses av kolleger – av noen innen media. Den bør ut til langt flere enn som så.