JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Sakprosaboka «Aldring» av biolog Bjørn Grinde er ei bok jeg neppe ville ha lest for ti år siden. Det burde jeg nok ha gjort. For aldring er som det helt riktig blir gjentatt gang på gang i denne teksten et biologisk fenomen vi ikke kommer utenom. Enten vi er mennesker, dyr eller planter. Og da kan det jo som menneske være greit å forberede seg litt.

• Les nyheter om fagbevegelsen, arbeidsliv og politikk på vår forside

Boka har primært et biologisk perspektiv. Det betyr at den på det sterkeste understreker en prosess vi ikke kan gjøre stort med – det vil si vi kan verken stoppe aldringsprosessen eller leve evig. Sistnevnte kan vi – og resten av verden – være glade for.

Evige liv ville skapt et større kaos på denne planeten enn vi allerede har. Men vi kan bli klar over hva som skjer idet livet går sin gang og setter merkbare tegn på både kropp og sjel. Til ergrelse for noen, til glede for andre. Skjønt, de fleste blir nok noe vemodig av å bli eldre. I hvert fall er jeg av sistnevnte kategori.

Boka handler i tillegg til å beskrive aldringsprosessen også om hvordan vi kan påvirke den tida vi har igjen. Og hvorfor det kan være smart å gjøre det. Samtidig er boka ikke moralistisk.

Nå veit de fleste av oss sjølsagt mye om hva som er lurt å gjøre for å holde kropp og sinn noenlunde friske – trening kan være stikkord for så mangt. Her får vi imidlertid også råd når det gjelder kosthold og bruk av medikamenter som ulike piller og tabletter. Når det gjelder sistnevnte, syns jeg kanskje det ble litt vel mye av dette – men et stort medikamentbruk er antageligvis ganske utbredt blant eldre mennesker, så det får være tillatt. Under tvil.

En del livsstilsråd får vi også med på kjøpet. Målet skal være å dø ung når du er gammel. At den forventede levealderen har gått opp i Norge fra 73 år i 1960 til 82 år i 2015, er det flere årsaker til, men det indikerer at langt flere enn tidligere blir pensjonister med alle de utfordringene som dette medfører.

Det kanskje mest overraskende er hvor tidlig aldringsprosessen egentlig starter. Det innebærer faktisk at denne boka kunne vært pensum på videregående. Det blir den imidlertid aldri.

Forfatteren (eller forlaget?) mener at jo før man tar grep, jo bedre blir utfallet. Fordi det er saker og ting vi kan gjøre noe med – aldringsprosessen kan forsinkes på flere felter. Og det er aldri for seint. For meg ble det mer bedre seint enn aldri – noe som også kan forsvares.

Boka gir først og fremst innsikt, ikke håp om et langt liv. Vi får kunnskap om celledeling, og om celledeling som har løpt helt løpsk – det vi kaller kreft. Vi kan dø av så mye, dette er ikke ei bok om å utsette sin egen død. Men det er en bok som tilbyr en mengde forklaringer på hvorfor særlig kroppen forfaller, og om hvorfor det kan være greit og ikke blindt la dette skje. Dessuten forteller den oss at viktigst av alt er hjernen – for den kan ikke byttes ut, den kan ikke transplanteres sånn både lunger og hjerter kan. Ikke minst derfor er det viktig å pleie hjernen med omhu og omsorg. Også her er stikkordet aktivitet. Alt fra kryssord til lesing hjelper.

Boka kan anbefales til alle dem som veit lite om det å bli eldre og som ikke bare ønsker å vite mer om dette, men som i tillegg vil leve lykkeligst mulig til det en dag er over og ut. For den dagen kommer som kjent – det fins ingen bok i verden som er så god at den kan forhindre nettopp det!