JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Magnhild Folkvord, mangeårig journalist i Klassekampen, har skrevet om staute, modige og progressive damer tidligere.

For tre år siden skrev hun biografien om Fredrikke Marie Qvam, en av våre kvinnepionerer – ikke minst når det gjelder kampen for kvinners stemmerett.

Nå har Folkvord begått en ny biografi om ei dame som er minst like markant i kvinnehistorien som Qvam, nemlig Betzy Kjelsberg (1866-1950).

Dama som var den første til så mye, blant annet vår første kvinnelige fabrikkinspektør – en forløper til Statens Arbeidstilsyn.

For blant Kjelsbergs uendelige mange gjøremål, har Folkvord gjort en prioritering uten at noe vel egentlig blir glemt av den grunn.

Det er Kjelsbergs innsats som nettopp fabrikkinspektør som blir viet den største plassen i boka, det er dette den er vinklet på, for å si det med journalistikkens termer.

Men biografen glemmer aldri at Kjelsberg var et politisk og sosialt engasjert menneske, hun var aldri en nøktern og nøytral byråkrat, men hadde alltid råd og vink på felter hun faktisk ikke hadde ansvaret for, områder hun strengt tatt ikke hadde noe med.

Kjelsberg så alle manglende på de ulike industriarbeidsplassene på begynnelsen av 1900-tallet, og hun var sterk nok til å få gjort noe med manglende gjennom alle de 25 årene hun jobbet som inspektør.

Sentrale tema var kampen mot barnearbeid, for åttetimersdagen, mot overdrevet overtidsarbeid og for best mulig arbeidsforhold for arbeiderne. Uten å provosere arbeidsgiverne mer enn at hun bevarte respekten hos dem også.

Det er neppe noen tilfeldighet at forfatteren har begrepet «brobygger» som en del av bokas undertittel. Skjønt, hun bør ha en helt særskilt stilling i norsk fagbevegelse, svoren tilhenger av fagorganisering som hun var.

Folkvord skriver blant annet: «Betzy snakka ofte om kor viktig organisering var for å kunna betra lønns- og arbeidsvilkåra. Der eit kollektiv kunne stilla felles krav, kunne det vera eit visst håp om å nå fram.»

Men også som kvinnesaksforkjemper var hun tydelig. Som medlem av partiet Venstre, akkurat som sin mann, var hun en aktiv politiker i Drammen, byen hun sammen med sin mor flyttet til fra Svelvik bare seks år gammel.

Faren var nettopp død, et nytt liv var startet. Senere giftet hun seg og fikk seks barn uten at dette så ut til å begrense hennes enorme aktivitetstrang.

Etter hvert engasjerte Kjelsbergs seg mer og mer på den internasjonale arena. På en internasjonal arbeidskonferansen i Washington, forløperen til ILO, var hun den første kvinnen som tok ordet.

Sin gode engelske språkforståelse og framførelse hadde hun fra sin skotskfødte mor.

Også i politikken var hun den første på mange felt, for eksempel den første og i lang tid eneste kvinnen i Venstres landsstyre. Hun var også nær ved å bli den første kvinnelige statsråd i 1928, men da satte venstrestatsministeren foten ned.

Mot slutten av sitt liv oppnådde Betzy Kjelsberg nesten kjendisstatus før dette begrepet kom i bruk.

Magnhild Folkvord har skrevet en engasjerende, medrivende og empatisk biografi om denne «superkvinnen» i norsk samfunnsliv på begynnelsen av forrige århundre. Og i ganske klar motsetning til Frid Ingulstad som i fjor ga ut en roman om Kjelsberg, har Folkvord konsentrert seg om den offentlige rollen hennes – ikke privatlivet eller de ekteskapelige diskusjoner rundt middagsbordet.

Et ekstra pluss for det språklige mangfoldet er det dessuten at boka er skrevet på nynorsk.