JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For en fantastisk film dette er! Det er svært lenge siden jeg har sett noen bedre. Trenger du vaksine mot rasisme og fremmedfrykt, kan denne anbefales. Regissøren Ken Loach er tilbake på lerretet med sin faste manusforfatter Paul Laverty. Da pleier det å bli sterke saker. Vertshuset Old Oak er ikke noe unntak.

Vi er et sted ved nordøstkysten av England. Dialekta er så herlig som den kan være på disse lengde- og breddegrader. Diftongene løper nesten løpsk, for en ikke-brite var det en stor fordel at filmen var tekstet til norsk. Mye av dramaet kretser rundt puben Old Oak, en pub som har sett lysere tider. Det har for øvrig også byen puben ligger i som i filmen aldri nevnes ved navn. Dette er en gammel blomstrende gruveby, men nå er det meste av denne industrien lagt i grus. De arbeidsløse, og øldrikkende gruvearbeiderne, lever på gamle drømmer. Ikke minst på streiken i 1984. I puben henger det svart-hvitt-bilder fra 1970- og 1980-årene. For som de fleste av oss husker så klarte statsminister Margaret Thatcher å kvitte seg med både fagforeninger og mye av gruveindustrien gjennom 1980-tallet, noe ikke minst Nord-England fikk lide sterkt under.

En dag kommer det et busslass med syriske flyktninger til byen. Det er det nok av den gamle garde, særlig fire ølglade menn, som setter liten pris på. Engelskmenn først, er deres slagord – skal de nå også få på en gjeng med flyktninger til byen? Som i tillegg er muslimer og lukter hvitløk! Pubeier TJ Ballantyne, mesterlig spilt av Dave Turner, har imidlertid en noe annen oppfatning. Han møter flyktningene allerede fra første dag med forståelse og respekt, og blir venn med unge Yara, spilt av Ebla Mari. Hennes lidenskap er fotografering.

Åpningsscenen er hjerteskjærende. En av byens fremmedfiendtlige ødelegger hennes kamera mens hun forsøker å ta bilder av menneskene på sitt nye, og påtvungne hjemsted. Hun er både sint og utrøstelig, men her er det jungelens lov som råder.

Arbeidsledighet og gryende fattigdom preger byen. Likevel fins det noen som ikke gir syrerne skylda for deres elendighet, noen som isteden forsøker å stå sammen med hverandre i solidaritet. For de har jo når alt kommer til alt bare hverandre. Men lett er det ikke da de blir motarbeidet av de fremmedfiendtlige og desperate. Fra deres munn strømmer det stort sett bare bannord og negative bemerkninger om alt de ikke forstår. Og det er en god del. Å rette sin aggresjon mot noen over seg faller dem aldri inn, her gjelder den gode, velbrukte reaksjonære taktikk: sende dritten nedover i rekkene.

Jeg skal ikke røpe hvordan dette ender etter nesten to timer. Bare bemerke at dette er ekte arbeiderklassekunst på sitt sterkeste. Usentimentalt, ikke-propagandistisk og helt løsrevet fra partipolitiske intriger og ideologisk flisespikkeri, vokser fortellingen fram gjennom trange gater og i spartanske hjem. De forsøker å holde sammen, og vertshuset blir byens viktigste samlingssted.

Avslutningscenen er til å grine av. Dyp sorg vendes til kollektiv glede. Skal du bare se en film på kino i 2024, se denne! Men husk å ta med en tørkerull for å holde øynene tørre!