JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Særlig gjelder dette på felter som hvordan det politiske systemet er bygd opp, så vel på statlig som føderalt nivå. Dessuten kan det bli vel mye namedropping. Men da skulle alle de vesentligste av mine innvendinger være nevnt. For Moens siste verk – om en supermakt i dyp demokratisk krise, utkommet for et par år siden og dermed uten en eneste referanse til fenomenet Donald Trump, er en god og lesverdig sakprosabok. Og nyttig for alle som er opptatt av det amerikanske.

For å gi oss et bakteppe for den bekymring han uttrykker allerede i bokas tittel, får vi et historisk riss helt tilbake til etableringen av landet og den seinere borgerkrigen mellom statene i sør og nord. Før han sveiper innom så vel den mangfoldige mellomkrigstiden og gullalderen fra 1945 og fram til om lag 1970. Derfra og til våre dager har det meste gått nedover – unntatt for den mindre og mindre tallrike eliten. Moen er spesialist på amerikanske presidenter, og er innom ganske mange av disse også på veien til moderne og dagsaktuelle begivenheter – men litt grovt sagt kan vi kanskje si at først med Obama som president i 2008 startet det virkelige forfallet – et år som jo også sammenfaller med finanskrisa.

For Moen er likevel løsenordet Tea Party. Nå var kompromissenes tid over. Og ifølge Moen var evnen til kompromisser en av USA sterkeste kort – kanskje særlig i det politiske liv der maktbalansen er så finurlig bygd opp med en kongress og et senat. Og en Høyesterett som lever sitt spesielle liv. Med Obama ved roret, og Tea Party-bevegelsen som en mer og mer aggressiv og uparlamentarisk og usaklig opposisjon, ble kompromisset lagt i vektskåla og som regel funnet for lett. Jeg har sjøl sett gatehatet mot Obama i fri utfoldelse i tida rett etter at han ble valgt og skjønner godt hva Moen sikter til. Dette var slett ikke noe vakkert syn.

Det aller tyngste for Moen å leve med er at det kan virke som om amerikanismen er død. Han skriver mot slutten av boka: «Amerikanerne har alltid likt å framstå som tro mot sine idealer og gjentar gjerne de fleste kjernesetningene i nasjonalideologien på dette feltet når det behøves. Men i løpet av den siste mannsalderen har avstanden mellom idealene og virkeligheten stadig økt og det uten at retorikken blant politikerne har endret seg vesentlig». Og så ramser Moen opp tall som viser at særlig den økonomiske ulikheten bare blir større og større – de rike blir rikere, de fattige fattigere. Klassesamfunnet er mer enn tydelig nok. Kapitalismen på amerikansk jord er ikke i stand til å bedre forholdene, snarere tvert imot. Moen skriver: «I økende grad er det amerikanske samfunnet blitt delt mellom the Haves og the Have-Nots».

Nå skal det sies at Moens dystopiske tanker om USA ikke er kjempeoriginal, men de er likevel verdt å lytte til da de kommer fra en mann som i motsetning til for eksempel både Jens Bjørneboe og Dag Solstad ikke på ingen måte hater Amerika. Tvert imot er det ikke med lite sorg Moen forteller om denne utviklingen. Antagelig er det av ren kjærlighet han ikke har noe annet valg enn å advare på det sterkeste. Og han mener altså at landet er i dyp demokratisk krise – på bred front: økonomisk, forfatningsmessig og ideologisk. Virkeligheten er på ingen måte i samsvar med idealene. Moen skriver: «Akkurat nå er det en avgrunn imellom de to samfunn, det ideelle og det virkelige, og blir ikke den redusert, må amerikanerne for å bevare sin troverdighet og mentale helse gi opp illusjonen om at de representerer et likhetssamefunn og at Den amerikanske drømmen har noe som helst med virkeligheten å gjøre.»

Så det er ingen kjære mor.

Som nevnt er Donald Trump totalt fraværende i boka. Men sett i lys av den rollen han for tida spiller i den amerikanske nominasjons- og presidentvalgkampen, blir boka kanskje enda mer aktuell for de som orker å følge dette spillet fram til november.