JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er skrevet bøker om Hannah Ryggen (1894-1970) før (av blant annet Inga Næss), men hun er nok likevel ganske ukjent utenfor det innerste bildekunstmiljøet. Og det er synd, for hun har så mye mer å vise fram enn sin kunst – sin billedvev.

Hun er født i Malmø, men bodde i sitt voksenliv på Ørlandet og i Trondheim. Og var en svært politisk engasjert kunstner. Utdannet maler og forble figurativ gjennom hele sitt skapende liv – men altså kan hun karakteriseres som det vi mest av alt forbinder med en kunsthåndverker. Store billedvevde tepper skapte hun, flere av dem henger i det offentlige rom. Ironisk nok hang ett av dem i regjeringskvartalets høyblokk – den 4 ganger 3 meter store billedveven Vi lever på en stjerne – da terroraksjonen der 22. juli 2011 sprengte det meste vekk og lagde en stor revne i kunstverket. Det lot seg imidlertid heldigvis reparere og restaurere.

Kunsthistoriker Marit Paasche har nå skrevet bok om Hannah Ryggen. At Paasche er nettopp kunsthistoriker, bærer boka tydelig preg av. Du skal ha litt faglig ballast for å henge med her. Skjønt, akkurat det er ingen innvending – det er lov å kreve litt av leserne. Det er imidlertid gjort en feilprioritering her som ødelegger leseropplevelsen en del. Boka består av 443 fotnoter, noe som blir om lag to noter per side. Fotnotene er samlet bakerst i boka. Ulempen for leserne er at de aller fleste fotnotene er langt mer enn bare referanser til andre forfattere og verk (som du dermed kunne ha spart til seinere), de inneholder noen steder lange passasjer med delvis nytt og utfyllende stoff. Dermed blir vi som lesere «tvunget» til hele tida å bla oss bakover til den aktuelle fotnoten. Dette skaper brudd i så vel lesning som tenkning i selve leseprosessen. At dette er nødvendig i en mer vitenskapelig avhandling eller et akademisk verk, er ikke vanskelig å forstå – men hører dette hjemme i en bok for allmenheten? Det er ikke noe galt med innholdet i fotnotene, snarere tvert imot er det et hav av tilleggsinformasjon og nyanseringer der – men burde ikke dette vært bedre integrert i selve teksten? Da hadde vi som lesere fått en mye mer sammenhengende leseopplevelse. Her burde forlaget ha grepet inn under redigering.

Ellers viser teksten til fulle en forfatter som har et sterkt forhold til Hannah Ryggen, så vel kunstnerisk som politisk. Hun får fram Ryggens allsidighet og er svært drøftende i hele sin inngang til stoffet. Boka har dessuten fotografier av alle Ryggens mest kjente kunstverk. Kanskje var det særlig Ryggens arbeider med anti-nazistiske tema som vakte oppsikt. Et kunstverk som for eksempel «Drømmedød» der fredsprisvinneren Carl von Ossietzkys kamp mot nazismen er tema, er spesielt aktuell i disse dager da det nettopp er åpnet en utstilling i fredssenteret i Oslo om denne modige mannen. Også Ryggens fascinasjon for Pablo Picasso er interessant, og hun hadde vel om lag den samme iboende frihetstrangen både i sin kunst og sitt samfunnsengasjement som den store spanske maleren.

Marit Paasche har skrevet en innsiktsfull bok om en betydelig norsk kunstner som hadde blitt enda bedre med litt mer leservennlig redigering.