JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

De to utenriksjournalistene Elin Sørsdahl og Alf Ole Ask avslutter sin bok om Marine Le Pen og den europeiske høyrepopulismen sånn: «Marine Le Pen har knyttet til seg politisk allierte i flere EU-land, har en betydelig gruppe i Europaparlamentet og får trolig en plass i den franske nasjonalforsamlingen. Selv om hun ikke blir president, vil hun være en konstant påminnelse om hva som rører seg i deler av folkedypet. Dersom terroren øker, ulikhetene vokser og stadig flere føler seg marginalisert i en globalisert verden, vil Le Pen og hennes politiske venner i en rekke europeiske land ha vind i seilene. Hva det kommer til å bety for hvordan Europa kommer til å se ut, er en spennende del av det ukjente som heter fremtiden.»

Og dette er kanskje det mest politiske statement som fins i boka. Ifølge lærebøker i journalistikk skal jo journalister per definisjon aldri ta stilling, aldri vise politisk ansikt – men akkurat dét går det sjølsagt an å være uenig i. Jeg er en av dem. Og når det gjelder et tema som høyrepopulismen, må det kunne gå an å tone flagg sjøl om det ikke trenger å vaie på toppen av stanga rent og rødt. Riktig nok skiller de to forfatterne mellom høyrepopulismen og høyreekstremismen – den sistnevnte ismen er også i deres øyne ille og indikerer en antidemokratisk holdning som oppegående mennesker bør ta avstand.

Jeg mener likevel at det må kunne forsvares å ta litt mer stilling til en politisk retning som rommer både nederlandske Geert Wilders, franske Marine Le Pen, Sverigedemokratene og Sannfinnene. Sørsdahl og Ask velger imidlertid å være maksimalt beskrivende. Når de i tillegg velger bare å presentere høyrepopulistiske partier i land som er EU-medlemmer, faller også norske Fremskrittspartiet utenfor rammen av boka og gjør den enda mer politisk impotent. Dette syns jeg er synd – og etter mitt skjønn en relevant innvending mot boka.

En deskriptiv framstilling av Europas høyrepopulistiske bevegelser er sjølsagt interessant fra to kompetente journalister som har fulgt disse bevegelsene over lang tid og som også evner å se dette i kjølvannet av Donald Trump, men det er bare halve bilde. Og det kan fort gå som det i vårt hjemlige politiske klima har gått med Fremskrittspartiet – høyrepopulismen kan bli mer stuerein enn vi aner. Og som mange av oss dessuten misliker sterkt. Den type hvitvasking er ikke å være nøytral journalist, snarere tvert imot. Ikke å ta stilling, er også et politisk valg – journalister og forfattere glemmer ofte det. Og gjør som enkelte forlagsfolk og vaskeseddelskribenter – de kaller det analyser.

Som tittelen på denne boka røper, så handler det mest om dattera til Front Nationals grunnlegger Jean Marie Le Pen, partipatriarken som er kastet ut av partiet av sin yngste datter. Og forfatterne har gjort flere intervjuer med henne. Det styrker troverdigheten, men gjør henne ikke mer politisk spiselig av den grunn. Forfatterne presenterer også hennes politiske grunnsyn, der særlig den sterke nasjonalismen, hatet mot islam og kampen mot EU og globaliseringsprosessen i handelspolitikken dominerer bildet. Forfatterne er også påpasselige med å påpeke at dette samsvarer godt med synspunkter som flere andre høyrepopulistiske partier i andre land deler.

Vi får også vite en del om hvordan Marine Le Pen, som er EU-parlamentariker, forholder seg til andre meningsfeller i EU og gjør sine forsøk på å danne politiske allianser. At trusselen mot EU som prosjekt er sterkere enn noensinne, får forfatterne godt fram. Brexit er nå én ting, den sterke framveksten av europeisk høyrepopulisme er en trussel som kanskje er enda sterkere.

Den beste delen av boka er der forfatterne problematiserer høyrepopulistenes bruk av sosiale medier – et triks de sjølsagt gjør for at bilde av dem skal framstå akkurat sånn de sjøl vil. Den fordelen hadde aldri Carl I. Hagen da han startet. Dette kan gi høyrepopulismen en flying start som en mann som Trump antagelig skjønte lenge før han ble politisk aktiv. Dessuten gir dette de av oss som kjemper en nærmest håpløs vindmøllekamp mot uredigerte medier en ny giv i den politiske journalistikken. Skjønt, dette er vel neppe hovedsporet i Sørsdahls/Asks bok.