JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Romanen «De der» (originaltittel: Them) ble utgitt i 1969 og hører med til den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates' mest berømte. Først nå foreligger den i norsk språkdrakt. Rammefortellingen er en amerikansk familie som vi følger de harde 1930-årene til raseopptøyene i 1967. Vi befinner oss for det meste i bilbyen Detroit. Og ikke helt uvanlig når Oates er forfatteren, så er boka tjukk, og handlingen omfangsrik, men kanskje ikke så full av framdrift som i flere av hennes seinere romaner. Denne gangen er det stort rom for lengre refleksjoner, ispedd scener med romantikk og kjærlighet. Skjønt, det er slett ikke noe vakkert bilde forfatteren gir av etterkrigstidas Amerika. Det er det heller ingen grunn til. Særlig 1960-årene var tøffe, med raseopptøyer og daglige kamper mellom svarte og hvite. Siste delen av denne romanen tematiserer disse konfliktene. Samtidig får Vietnamkrigen en ny dose litterær kritikk. Oates har i seinere bøker vist seg som en forfatter som ikke er redd for å beskrive kontroversielle og «uamerikanske» temaer. Denne romanen er slett ikke noe unntak i så måte. Men som alltid er hun en mester til å gjøre dette på den mer subtile måte. Oates’ klarer alltid å gjøre usympatiske karakterer «spiselige» for de aller fleste lesere fordi hun aldri moraliserer. I et megetsigende etterord i boka gjør forfatteren rede for sin skjønnlitterære metode generelt, og bakgrunnen for «De der» spesielt. Denne romanen fortjener sitt rykte som en av hennes aller beste.

Vi følger en familie på fire gjennom tretti år. Loretta Wendall og hennes fire barn, særlig de to eldste Jules og Maureen som har samme far: Howard, en skitstøvel av en mann. I den grad det fins en feministisk åre i denne fortellingen kan det nevnes at de aller fleste mannlige karakterene her er ganske usympatiske. Vold, også i hjemmet, og uhemmet bruk av særlig alkohol, er relativt dagligdags.

Den viltre sønnen Jules, den eldste av barna, får mest plass i fortellingen. Han drar tidlig fra redet, skolen passer ham dårlig – og livet hans blir deretter. Han er en figur full av lidenskap og livslyst, så med sin mangelfulle formelle utdannelse, er det bemerkelsesverdig hvor mye han er i stand til å få ut av livet. Både av lovlige og ulovlige aktiviteter. Han er en slags gründer etter ekte amerikansk mønster, han er sin egen lykkes smed. At han overlever, er et Guds under.

Maureen, Lorettas andrefødte, er en langt mer stillfaren type. Ja, hun er nokså forsagt og har egentlig bare et mål her i livet: Bli ei ekte amerikansk husmor, med Volvo, Valp og Villa. Men så nevrotisk som hun er, tar dette sin tid.

Loretta får to barn til, men de hopper forfatteren over i nesten stillhet. Skjønt, noen A4-mennesker blir disse heller ikke. Hele familien splittes etter hvert, de finner ut at det er best sånn – dette er definitivt ikke romanen om amerikansk familieidyll sjøl om flere av familiemedlemmene forsøker å late som om blod er tjukkere enn vann.

Hvem er så «de der»? Jo, det er den hvite arbeiderklassen som den nevnte familien tilhører, de som drømmer om å gjøre klassereise, virkeliggjøre den amerikanske drømmen, får merke hvor vanskelig det er. I perioden 1930 til 1960 hadde makta i USA for lengst satt seg, nybyggersamfunnet og tida rundt det var en saga blott. Nå var det mer enn noensinne the survival of the fittest som gjaldt. Og i den kampen når arbeiderklassen, heller ikke den hvite, sjelden opp. Men kjærligheten bevarer arbeiderklassen, merkelig nok – ikke minst til sitt eget land. Du kan presse en nord-amerikaner til det ytterste, men slagordet er likevel: America first!

Få, om noen, amerikanske forfattere klarer å få fram dette paradokset bedre enn Joyce Carol Oates – en 85-år gammel forfatter som visst nok står på lista over mulige, framtidige nobelprisvinnere.