JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med sin fjerde roman i «Morgenstjerne-serien» nøyer Karl Ove Knausgård seg med bare en forteller, jeg-fortelleren Kristian Hadeland, med kunstnernavnet Kristian Pedersen. Hadeland har leserne så vidt blitt introdusert for tidligere, som en nokså bisarr karakter i flere av de tidligere bøkene – en person som blant annet presten Kathrine har et trøblete forhold til. Det blir imidlertid ikke tema her, det blir ikke en gang nevnt i romanen.

Hadeland er en svært sjølbevisst, ganske ufordragelig, 20-åring som flytter hjemmefra og til London fordi han skal bli kunstfotograf. Mesteparten av handlingen i «Nattskolen» foregår i London, byen hvor Knausgård i dag bor. På en snarvisitt hjem til sine foreldre i jula, ryker Kristian uklar med foreldrene sine, og som den særingen han er, bestemmer han seg for å bryte all kontakt med dem. Et vanskelig forhold til en yngre søster gjør ikke den familiære saken særlig bedre.

Unge, uregjerlige Hadeland etablerer seg i London, treffer nederlenderen Hans, en annen raring, noe eldre enn Kristian, som klistrer seg på ham. Tidligere fotograf er han også. Litt ufrivillig blir han en slags mentor for Kristian som sliter både med sine medlever og sine lærere. Kritikk er ikke det Kristian helst vil ha, han takler det rett og slett svært dårlig. Heller ikke kritikken fra Hans, som er sylskarp og besservisser-aktig, faller i særlig god jord.

En dag Kristian er på vei til en elskerinne han har skaffet seg, møter han en uteligger som bommer et par sigaretter av ham. Under litt uheldige omstendigheter, ender det opp med at Kristian dreper uteliggeren – et drap som skal følge ham resten av romanen. Som i den tredje romanen i denne serien blir denne drapssaken også liggende nær kriminalromanens. Forrige gang var det Dostojevskij Knausgård støttet seg til, denne gangen er det Faust og hans forhold til Mefisto som klinger i bakgrunnen. Knausgård har lest klassikerne, sett bildene til de store malerne, lyttet til de store, klassiske komponistene og lest mange av de store filosofene. Og bruker alt dette for hva det er verdt. Mulig det hever hans skjønnlitteratur til litt høyere intellektuelle luftlag, men han mister nok en del lesere også på sin trang til disse essayistiske passasjene om alt – og av og til en del abstrakt ingenting. Kristian Hadeland er i tillegg en person som ligner en del på hvordan forfatteren sjøl framstår i intervjuer og mer offisielle sammenhenger. Noe ustrukturert i tankegangen.

Det løsner etter hvert for Hadeland som kunstner. Du skal være godt bevandret i fotokunstens teorigrunnlag og praksis for å forstå hvorfor, men romanens påstand lar seg ikke bestride. Både lærere og medelever begynner å få øynene opp for den sjølbevisste, sjølopptatte og kyniske kunstneren. Året er 1986, altså det samme året som mye av handlingene i de tre foregående romanene i serien har foregått i. Skjønt, Morgenstjernen er fraværende denne gangen. Ukjent av hvilken grunn.

I andre og tredje del av romanen hopper vi 24 år fram i tid. Hadeland, som nå heter Pedersen til etternavn, har giftet seg, fått sønnen Leo og befinner seg i New York, en by han har svært lite positivt å si om. Kristian er nå en verdenskjent fotokunstner, han er i NYC på grunn av en stor utstilling av hans bilder på selveste MoMa (Museum of Modern Art). Han trives ikke særlig som vellykket kunstner heller, sjøl om å bli nettopp det hele tida har vært hans store mål i livet. Han vil heller være hjemme hos sin lille sønn som nettopp har begynt på skolen.

Vel hjemme i London tar han ansvaret for sønnen. En dag hjemsøker døden ham igjen. Leo, sønnen, blir påkjørt av en rødbuss, og mister livet. Tapet blir helt umulig å bære både for hans kone Jelena og ham sjøl. Hvordan han takler denne livskrisa, skal ikke røpes her.

Hva handler så dette om? Jo, igjen er det døden Knausgård vil sette søkelyset på. Døden som den ultimate, altoppslukende grensa for livet. Døden er nærværende i alt vi gjør, den er på sett og vis forutsetningen for liv. Likevel er den, som Ole Paus så slående sa det: Ingenting å være redd for. Eller som det står i første setningen i Knausgårds roman: «Det er ingen grunn til å være redd for døden – når du finnes, finnes ikke den, og når den finnes, finnes ikke du.» Det skal visstnok være den greske førsokratiske filosofen Epikur som har formulert disse visdomsordene første gangen. Jeg-fortelleren i Knausgårds romanen sammenligner det hele med å dele en leilighet med en leieboer du aldri ser. Altså – vi lever med døden vegg i vegg.

Inntil videre får vi bare vente på roman nummer fem i denne serien. Kanskje, om vi er heldige, møter vi noen av de levende fra tidligere bøker.