JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er en stund siden Frode Grytten ga ut en roman, vi må helt tilbake til 2013. Det er først og fremst som novellist han har utmerket seg skjønnlitterært. Grytten er ikke de lange fortellingenes mester, men er likevel god til å få også korte tekster til å inneholde svært mye. Så har han da også bakgrunn som reportasjejournalist – det er på en måte i skjæringspunktet mellom journalistikk og skjønnlitteratur Grytten hele tida befinner seg. I tidligere tekster, og i denne romanen.

Årets roman har en tredjepersonsforteller som bretter ut livet til Nils Vik, en ganske stillegående fyr som er, eventuelt var, gift med Marta. Sammen har de to døtre, Guro og Eli. Og hunden Luna, som snakker. Vi er et sted på landet, ved fjorden – Nils’ jobb er å frakte mennesker over fjorden og hjem igjen. I sikkerhet. Allerede i første setning får vi vite at dette er siste dagen i hans liv. Snakk om frampek!

Ja, allerede tittelen har jo nevnt det. Og skjer det noe dramatisk denne dagen? Nei, det gjør nok ikke det. Her er det like lite dramatikk som i en roman av Jon Fosse. Skjønt, vi slipper de fosseske bølgende gjentagelsene. Vi får egentlig aldri vite hvorfor dette er Viks siste dag, bare at det er det. Er det et mulig gjensyn med kona som er drivkraften? Eller er det noe annet?

Mesteparten av fortellingen er en slags nostalgisk reise. En elegi, vil kanskje noen si. Kona Marta er død, og det er for Nils en stor sorg. Kjærligheten til henne var enorm. Til tross for at han en periode av livet måtte kjempe om henne med en kamerat – en fotoglad amerikaner. Heller ikke Luna er i live lenger.

Det er noe sårt over hele romanen. Riktig nok skriver Grytten i en svært nøktern stil, de store ordene er totalt fraværende. Livet til Nils er heller ikke fylt av de store høydepunktene, men det er bra nok for Nils. Flere episoder i livet hans blir trukket fram på denne siste dagen, og absurd nok snakker han med de døde til tross for at det aldri nevnes med et ord at han er spesielt religiøst troende. Han går så langt som å spørre hva som er den beste måten å dø på, men får aldri noe svar – han finner ikke ut av det.

Hva er det egentlig denne romanen handler om? Den handler aller mest om kjærlighet. Ikke bare til en livsledsager som gikk bort så altfor tidlig, som Vik delte det aller meste av gleder og sorger med, delte seng med, varme og kulde – nei, dette er også en hyllest til et liv nær naturen, de enkle tingene, til mennesker du møter på din vei og som er minst like viktige som konger og dronninger.

Og det er jo alle disse hverdagsglimtene, historiene, som er Gryttens varemerke som forfatter. Hvordan han løfter fram de små hendelser i livet sånn at de skinner som perler. For i et liv er det de subjektive opplevelser som betyr noe, de som har brent seg inn i sjel og kropp – minnene du aldri glemmer fordi de aldri forsvant fra din egen minnebok.

Frode Grytten gjør alt dette i et fortettet språk, uten noen trang til fikfakserier eller metaforer som er vanskelige å svelge. Replikkvekslingene er korte, folkelige og forståelige. Så da Nils Vik lukker øynene, og den siste dagen i livet hans er over, kunne også denne romanen vært forbi. Men det er den ikke, dette er nemlig en tekst som blir med leserne videre. Hvor lenge, er det ingen forunt å vite.