JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I sin siste roman har den prisede nord-amerikanske forfatteren Colson Whitehead forflyttet seg fra 1950- og 1960-tallet til 1970-tallet. Men vi er fortsatt i New York, vi er fortsatt i Harlem. Og Ray Carney, den tvilsomme møbelhandleren og tobarnsfaren, er fortsatt hovedpersonen. Og fortsatt gift med Elisabeth som helst ikke vil ha noen ugler i mosen. Skjønt, som vanlig har Whitehead utstyrt sin fortelling med en mengde karakterer som går litt ut og inn av storyen, sånn etter fortellerens behov.

Colson Whitehead er ingen hvem som helst blant USAs litterater. To ganger har han vunnet Pulitzer-prisen, for romanene «Den underjordiske jernbanen» og «Nickel-guttene» - fremragende fortellinger begge to. Årets roman (som kom ut i fjor i hjemlandet under tittelen «Crook Manifesto») heter «Et kjeltringmanifest» og er en oppfølger til «Harlem Shuffle» som også er oversatt til norsk.

Som kjent for de fleste er Harlem en del langt nord i bydelen Manhattan hvor afroamerikanerne tradisjonelt har slått seg ned. En gang var det området de fleste hvite skydde som pesten. Harlem var truet av vold og annen elendighet. Et drap på gata, på høylys dag, forekom svært ofte. Dette var særlig på ei tid da hele New York var beryktet for mye kriminelt faenskap. Helt til det ble tatt grep, som det heter på politiker- og byråkratspråket. NYPD, New York Police Department, ble rustet betraktelig opp – verdensbyen skulle renskes for kriminelle elementer. Hvis ikke uteble både turister og andre som borgermesteren og andre gjerne ville ha på besøk. Og det ble orden på sakene – i hvert fal langt bedre enn det var.

Whiteheads roman foregår imidlertid før opprydningstida satte inn. Boka er delt opp i tre deler med en del underkapitler. Vi befinner oss i 1971, 1973 og 1976. Det er ikke bare i storbyen New York uroen er stor, det gjelder i hele landet. Vietnamkrigen er inne i sin avslutningsfase, og den blir mer og mer ubehagelig også på hjemmebane. Amerikanske foreldre er lei av å sende barna sine, mange av dem afroamerikanere, til fronten, for å få dem tilbake i hvite kister. Skjønt, dette er det politiske rammeverket på denne tida, Whiteheads litterære karakterer har enda mer nærliggende problemer som må løses. Hans karakterer går ikke i demonstrasjonstog med peacemerket lett synlig på jakka.

Harlem er ikke bare de svartes område, men også fattigdommens og bolignødens. Begge deler rir «Et kjeltringmanifest» som en mare. Klimaet er så hardt og tøft på gata at det ikke er bare de arbeidsløse som må ty til ulovligheter for å få livet til å henge sammen økonomisk, det samme fristes politiet til å gjøre. Serpico, den siste ærlige purk i Al Pacinos skikkelse, husker sikkert mange filmelskere. Han nevnes nærmest i en bisetning i denne romanen, han er alt annet enn representativ. Her er purken korrupt nær sagt alle som en. Det deales med dollar over en lav sko.

Vi er ikke bare vitner til daglige mord og annet svineri i kampen for å overleve, du skal også ha en liten porsjon flaks om du ikke en dag får kåken din satt i brann. Det kan være forsikringspenger å hente, eller det kan være rene hevnaksjoner. Er det begått en urett mot et gjengmedlem i Harlem, glemmes det aldri – da er hevnen søt. Den kommer kanskje ikke dagen etter, men den kommer.

Whitehead er ingen eksplisitt politisk forfatter. Tekstene hans er fri for moralisme, fra rett og galt. Han skildrer begivenhetene, han dømmer dem ikke. Den kriminaliteten som skjer, er slett ikke skjebnebestemt, men skyldspørsmålet overlater forfatteren til sine karakterer å ta. Det ligner litt på en form for true crime, dette her – og det er slett ingen bønn. Men midt opp i det hele har forfatteren også plassert Black Liberation Army (BLA), en militant marxistisk inspirert undergrunnsgruppe som sprang ut av Black Panthers og eksisterte sånn omtrent fra 1970-1981. Whitehead gir imidlertid ikke BLA noen hovedrolle.

Dette er altså en i dobbelt betydning svart roman. Den skildrer et tøft miljø, i et til tider røft, konkret og direkte språk, ikke uten humor. Det fins skjønnhet, varme og omsorg også. Men at byen New York er et sted i forfall, skjules aldri. Det er under disse omstendigheter at møbelhandler Ray Carney forsøker å overleve. Og en ting er sikkert: lett er det ikke.