JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Drømmene fra 1989, hvorfor verden blir mørkere og jakten på lyspunkter» - det er undertittelen på Torbjørn Røe Isaksens (f. 1978) bok som er en form for debatt- og erkjennelseslitteratur. Tre statsrådsposter hadde den tidligere høyrepolitikeren i Erna Solbergs åtte år lange regjeringsperiode før han hoppet av politikken, og ble kommentator i pressen. Han skal visst ikke ha angret en eneste dag. For du blir jo som kjent ikke noe mindre politisk, eller uinteressert i politikk, sjøl om du ikke er yrkespolitiker. Fordelen ved å stå utenfor kan være at du blir litt mindre klisjefylt, og slipper å titte i partiboka før du uttaler deg i det offentlige rom. Det er i hvert fall en stor fordel for oss som skal høre på.

Røe Isaksen har så lenge han har vært en offentlig person framstått som en av de mer intellektuelle politikertypene – en slags krysning mellom Kristin Clemet og Jonas Gahr Støre, riktig nok noen år yngre. Skjønt, han har en måte å uttrykke seg på som om han ble født tidlig på 1900-tallet. Likevel er han heldigvis ikke skråsikker på alt.

I boka «Ingen tror på nåtiden» forteller han at han har optimisten på den ene skuldra og pessimisten på den andre. Samtidig er året 1989 helt sentralt, året da Berlinmuren falt. Røe Isaksen kaller seg for en 1989-er, som skal være en slags parallell til 68-erne. Nittitallet ble da også tiåret da han våknet politisk – da han ble politisk skolert. Ja, han går så langt som til å kalle 89-ernes syn på verden for en ideologi – han skriver: «Den ideologien jeg kaller 89-ernes filosofi, bygger på tre ideer som henger sammen med hverandre: Optimisme; tanken om at vi lever i den beste av alle tider; og en overbevisning om at historien hele tiden går framover».

Og det er denne optimismen som nå er i ferd med å rakne for den tidligere statsråden. Det gikk jo ikke helt som de unge, og resten av oss andre, hadde håpet og trodd etter at kapitalismen hadde slått ut den østeuropeiske kommunismen. Hva var det egentlig som skjedde?

En del av hva som skjedde, så vel helt konkret som i hodene og bevisstheten på oss, er hva han prøver å utlegge i denne boka, som han redelig nok helt eksplisitt skriver, er et subjektivt forsøk på å forstå det hele. Blant annet lister han opp tre merkesaker som har skjedd de siste tredve årene: Terrorangrepet i New York i 2001, Terrorangrepet i Norge i 2011 og verdenspandemien i 2020. Ingen av de tre hendelsene roper på sterk optimisme.

Det fører ingen sted hen i en bokanmeldelse som denne å argumentere for eller imot Røe Isaksens fortolkning av virkeligheten, både fortida, nåtida og framtida. Det ville tatt for stor plass, og de fleste av spørsmålene han reiser, og betraktninger han gjør seg, er av så sterk politisk art at hans og mitt politiske ståsted straks ville kollidert på for mange områder. Jeg konstaterer imidlertid at han aldri er redd for å trekke veksler på teoretikere han sjøl ikke deler tankene til – ja, at han er ganske raus i sitt kildetilfang. Dessuten tydeliggjør Røe Isaksen at han er belest. Han pynter seg ikke med bøker han har lest, han bruker dem rimelig fornuftig.

Jeg kan likevel ikke helt komme forbi tanken om hvorfor denne boka egentlig er skrevet. Som hovedregel er det to grunner til at bøker kommer ut. Enten er det et bestillingsverk fra forlaget, eller så har forfatteren klart å selge inn sitt prosjekt til forlaget. Og alt dette i spennet mellom børs og katedral. Hva som har skjedd her, veit jeg ikke.

Boka er blitt en svært personlig tekst, der forfatteren ikke unnslår seg å bringe inn både familie og andre personlige rekvisitter inn i teksten. Det gjør for så vidt ingenting, det er på sitt beste sjarmerende, men kan også gi noen signaler om at det er litt slapp redigering. Hva Røe Isaksen følte da han tok verdens nest mektigste mann i hånda, den kinesiske lederen, er ikke så veldig relevant i ei sakprosabok som denne.

Ikke overraskende drar han med seg både Reagan og Thatcher, om de ikke er forbilder, er de jo begge viktige som et oppspill til 1989. Mer har nok Røe Isaksen å hente hos Bill Clinton og Tony Blair. Det demonstrerer han også i boka. Skjønt, et solid kvalitetsstempel skal denne boka ha: Torbjørn Røe Isaksen bruker ikke et eneste nedsettende ord om andre politikere og teoretikere, verken venner eller fiender. Det er sjelden vare i våre polemiske og sterkt polariserte tider.

Men drømmeløs vil han ikke være når han skuer mot de neste tretti årene. Pessimist er han blitt fordi han kan ikke noe annet, men sjøl om han ikke sier det, syns jeg et utsagn fra Jan Erik Vold, en mann Røe Isaksen neppe vil sammenlignes med, passer ganske godt om framtida: Alt er håpløst, og vi gir oss ikke.