JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Gwendolin Brooks (1917-2000), født i revolusjonsåret i forrige århundre, er en afroamerikansk forfatter som primært var lyriker. Hun var den første afroamerikanske poeten som fikk Pulitzer-prisen i poesi i 1950 for samlingen Annie Allen. Kun en eneste roman utga hun. Den kom ut for 71 år siden. Nå er den også tilgjengelig på norsk.

Vi befinner oss i Chicago, i bydelen Bronzeville. Og får servert 34 kapitler av litt varierende lengde som risser opp Maud Martha Browns liv. Vi er på 1930-tallet, ei tid da det slett ikke var noen spøk å være svart – verken i storbyen eller i USA generelt. Det var dyrtid i landet, og med hensyn til rasepolitikken befinner vi oss mellom borgerkrigen på 1860-tallet og borgerrettsbevegelsen hundre år seinere. Men som vi ikke minst har opplevd de etterfølgende år så blomstrer rasismen i USA fortsatt. Det skal mer til enn et formelt lovverk. Eller at det velges en afroamerikaner som president.

Brooks roman handler for så vidt ikke om rasismen sånn eksplisitt. Dette er ingen kamproman eller harmdirrende tekst som på annenhver side hevder de svartes rett til et anstendig liv uten vold og forfølgelse. Likevel er det en «svart» tekst. Ikke i betydningen at den er trist og mørk, men at livet som afroamerikaner er langt vanskeligere enn for en hvit amerikaner. Både på og mellom linjene gjør forfatteren dette helt krystallklart.

I bokas første kapitler er Maud Martha et barn. Vi følger henne gjennom skolegang og ungdomstid. Allerede da blir hun klar over det ufordelaktige ved å være mørk i huden. Hun gjør som så mange andre: internaliserer de hvites syn. Skjønt, hun blir tidlig klar over dette også og forsøker på et stolt vis å bekjempe det.

At det er en poet, en lyriker, som har skrevet denne romanen, vises tydelig. Brooks er sparsom med ordene, handlingen er fortettet omtrent som i et prosa-lyrisk verk. Vi skrider kronologisk fram. Maud møter Paul, forelsker seg, de gifter seg og får datteren Paulette. Ektemann Paul er litt lysere i huden enn Maud Martha, men ikke hvit.

Samlivet deres er ikke enkelt. På et tidspunkt i romanen kan det se ut til at ekteskapet skjærer seg, det oppstår en sjalusiscene etter en kveld på byen mens hun enda er gravid. Hva skal hun gjøre og si til Paul? Tredjepersonsfortelleren legger disse tankene i hennes munn: «Men hvis roten alt var råtten, hva nyttet det vel da å hakke løs på et blad.»

Jeg røper ikke noe vesentlig ved dette verket med å si at det løser seg som det ofte gjør. Ekteparet ordner opp i problemet, det dukker opp nye som det også ofte gjør, og sånn går no dagan.

Det er en vakker roman Gwendolin Brooks har skrevet. Den er totalt fri for moralisering, den er opptatt av de hverdagslige, men livsviktige tingene. Maud Martha skulle gjerne opplevd å bli mer sett enn det hun gjør, så vel av ektemannen som av storsamfunnet, men gjør verken opprør eller syter urimelig av denne grunn. Hun forsøker å gjøre det beste ut av livet under sparsommelig vilkår. Og erkjenner at livet ikke er så lett for alle andre heller, men at det må leves, og leves forlengs,