JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Alfred Fidjestøl, forfatteren bak biografien om Georg Johannesen (1931-2005), har etter hvert skrevet seg fram til en av de mest interessante og dyktigste biografene i Norge. Både apen Julius, Det Norske Teatret, forfatteren Per Sivle og fotballikonet Egil Drillo Olsen har Fidjestøl skrevet bøker om. Nå kliner han til med en murstein om antagelig den største bergensrabulisten, og der er det mange velge i, som byen mellom de sju fjell noensinne har fostret. Men denne teksten skal ikke primært handle om Fidjestøl, men om nevnte Johannesen.

Fidjestøl møtte aldri poeten, debattanten, universitetslæreren Georg Johannesen. Det gjorde imidlertid ganske mange andre. Og de fleste gikk ikke umerket fra sånne møter. Jeg husker han best fra mine egne studieår i Bergen mellom 1980-84. Han var aldri min lærer fordi jeg ikke studerte på hans institutt, men jeg var så nær som nesten mulig. Derfor var det ikke så sjelden jeg og mine medstudenter støtte på ham, på vei fra eller til kontoret – eller mens han satt og skravlet med studentene sine på kantina ved Sydneshaugen skole eller på Grillen i Studentsenteret. Johannesen sa riktig nok aldri et ord om du ikke spurte han om noe. Men da kunne du får svar som fortjent. Dessuten hendte det at filosof og bergenser Arild Haaland var i nærheten, en mann som også hadde frekkhetens nådegave. Mellom de to kunne det gå ei skikkelig kule varmt – de var neppe omgangsvenner.

Fidjestøls biografi er en kronologisk framstilling, nøkternt fortalt om en intellektuell personlighet vi neppe har hatt maken til i norsk litterær og politisk offentlighet. En skoleflink, etter hvert sprenglærd og belest akademiker som først slo gjennom som en kritikerbenådet lyriker – deretter kom essayistikken hans i forgrunnen. Han var til tider så kritisk, så annerledestenkende, at det ikke var lett å være gjenstand for hans sarkasmer, ironi – og, ikke sjeldne infame bemerkning om det aller meste. Hatobjekter var særlig NATO, Arbeiderpartiet, NRK, media – og alt han betraktet som dumskap. Og det var ganske mye. Av mange injurierende setninger som Fidjestøl i denne boka siterer Johannesen på, skriver biografen som følger: «Øystein Rottem, landets uomstridd leiande kritikar i 1989, avfeia Georg Johannesen som ein tulling. Georg Johannesen kontra med vidd. ‘Om Øystein Rottem er det alltid bare en ting å si», sa han ofte etter dette: ‘hvorfor har han den siste bokstaven i navnet sitt?’» Hva Rottem svarte på dette, skriver Fidjestøl ingenting om, men det framgår både på og mellom linjene i denne biografien at flere av dem som ble offer for Johannesens vrede og sarkasmer, tok seg ganske nær av det. For eksempel Åge Aleksandersen som ble brutalt slaktet av Johannesen for sine sangtekster.

For det er ingen tvil om at han var hensynsløs. Helt uten filter kunne han slenge ut av seg det meste, både til erklærte venner og uvenner. Han skilte aldri mellom det i det offentlige ordskifte. Han kunne kle av folk og deres meninger til de ikke bare sto igjen i messingen – de var ofte uten skinnet også. Han kunne være hensynsløs uærbødig. Enten han var i et privat lag eller på fjernsynet i beste sendetid.

Og antagelig hadde han aldri kommet ut av dette med noe som helst ære i behold hvis det ikke var for at mye av det han sa, og kanskje særlig skrev, inneholdt en stor dose av sannhet. Problemet var bare at ingen andre turte å si det. Høyt. Johannesen gikk til og med Jens Bjørneboe en høy gang i onelinere av støtende og injurierende karakter. Som Johannesen sjøl sa: Jeg er en mann de lumske kan regne med.

Fidjestøl tar i denne biografien ikke stilling til de mer vanskelige aspekter ved Johannesens liv og virke. Han forholder seg relativt refererende, ikke moraliserende. Nei, ikke en gang drøftende. Det har en del anmeldere innvendt som en svakhet, jeg syns det er en styrke. Fidjestøl legger fram et vell av opplysninger ut fra et rikt kildemateriale. Så får leserne dømme sjøl. Dette er en metode som passer glimrende her.

Det er sider ved fargeklatten Georg Johannesen, som biografen aldri et sekund skjuler, som er usmakelige og neppe gjør han til en helt hos noen. Kvinnesynet hans, for eksempel, er bare ett av mange sånne sider. Likevel, ja, paradoksalt nok, hadde han et stort dametekke.

Georg Johannesen, som også var militærnekter og satt i fengsel for dette, var i hele sitt liv i opposisjon til det meste. To politiske partier var han medlem av: Sosialistisk Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne. Da han ikke ble stortingspolitiker for noen av dem, meldte han seg ut igjen. Han ville neppe egnet seg som politiker heller til tross for at han var både politisk bevisst og politisk interessert. Formen han drev politikk i har aldri noe politisk parti kunnet svelge.

Georg Johannesen var et fryktet, beundret og kompromissløst menneske som verden neppe har plass til så veldig mange av – gående i live på jorda til samme tid. Han kalte ikke bare en spade for en spade, han brukte spaden til det den skulle brukes til også – til å forsøke og avdekke det som lå under overflaten. Om han lyktes med det, vil det alltid være delte meninger om.