Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Mona R. Ringvej er historiker, hun har forsket spesielt på spørsmål omkring demokrati og blant annet gitt ut boka «Makten og ordene. Demokrati og ytringsfrihet fra Athen til Eidsvoll». Når hun nå utgir ei boka om Marcus Thrane (1817-1890) og thranitterbevegelsen, er det ikke så underlig at hun derfor fokuserer sterkt på demokrati og ytringsfrihet – ja, om Norge var så demokratisk i kjølvannet av 1814 og den nye grunnloven som vi så iherdig feirer i inneværende år.

Ringvejs bok om Marcus Thrane er langt fra en biografi. Den hopper raskt over barndom og ungdomsår.

Forfatteren er mest interessert i årene 1848 til 1851, perioden hvor Thranes Arbeiderforeninger ble dannet til både mannen og mange av hans nærmeste følgesvenner ble fengslet.

Det er særlig denne fengslingen hun er opptatt av. For hva ble de fengslet for?

Marcus Thrane ble, svært overraskende for ham sjøl, fengslet i 1851, regjeringen hadde nedsatt en undersøkelseskommisjon som i april 1854 hadde felt sin dom.

Forfatteren skriver: «Marcus Thrane var blitt funnet skyldig i å ha oppfordret til å forandre statsforfatningen med voldelige midler. Også 148 andre medlemmer ble dømt, noen for samme forbrytelse, men de fleste ble dømt for ulydighet mot offentlig tjenestemann. De fleste av de dømte var nemlig opprørene fra Hønefoss. Når saken nå skulle opp i Høyesterett, var antallet redusert til 123.»

Thrane trodde aldri han skulle bli dømt i Høyesterett, han trodde på en upolitisk behandling av landets siste rettsinstans. Men han tok feil. Han fikk fire nye fengselsår, slapp ut etter tre – men var da en knekket mann. Fengselsforholdene hans var heller ikke av de aller beste. Det er ikke bare i dag et tema som isolasjon i fengsel er aktuelt.

Thrane overlevde, det gjorde imidlertid ikke kona Josephine som måtte ta seg av familien mens Marcus satt inne.

Fire år etter løslatelsen døde hun, Marcus ble enkemann og emigrerte året etter til Amerika. Det var ikke meningen han skulle bli der lenge. Men bare en gang besøkte han Norge, før han dro tilbake til sitt nye hjemland der han døde i 1890. Antagelig uten å forstå at han nærmest skulle få legendestatus i deler av arbeiderbevegelsen i det kommende århundre.

Ringvej er i sin bok mest opptatt av saken, mindre av mannen. At Thrane var svært radikal på noen områder, mindre på andre er hun tydelig på. Dette sitatet om hans syn på kristendommen er for eksempel ganske kostelig: «Den kritiske brodden var rettet mot presteskapet, ikke religionen. Thrane var selv kristen, men hadde lite til overs for prestene. På dette feltet skulle han være grunnleggende trassig all sin dag: Prester var hyklere. De prediket en moral de ikke selv etterlevde, og de prediket en saktmodig aksept av lidelser som de burde være med på å bekjempe. De var ikke, som de første kristne, besjelet av nestekjærlighet, men tjenestegjorde for forskjellenes fortsatte eksistens. Mente Thrane.»

Ringvej har skrevet en solid bok med et noe annet perspektiv enn det panegyriske. Verken Thrane eller samfunnselitens behandling av ham og hans meninger prises opp i skyene. Boka kaster et kritisk lys på særlig 1850-tallets praktisering av slagordet demokrati for alle. Og den er et nok et innlegg, i beste Finn Olstad-stil, som stiller spørsmålet om vi har så veldig god grunn til å være stolte av 1800-tallets Norge før 1898 – året da den alminnelige stemmeretten for menn ble innført. Men dette årstall og begivenhetene som da sto sentralt er for øvrig utenfor rammen av denne boka.