JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Skapelsen av førstnevnte felt interesserer meg svært lite, journalistikk veit jeg hvordan blir til – mens hvordan politikk blir til, har jeg nå lært av landets tidligere statsminister og arbeiderpartileder Jens Stoltenberg. Han har nemlig skrevet den biografiske boka «Min historie», og den handler nettopp om hvordan politikk blir til. Og dette er altså akkurat som det å lage journalistikk ikke noe vakkert syn. Jeg er svært interessert i dette tema – det bør vel alle som er interessert i politikk generelt være – men jeg veit slett ikke om jeg liker innholdet, og kanskje mer presist en del av Stoltenbergs påstander. Det som er vanskeligst å svelge i Jens Stoltenbergs bok er hans insistering av at det ikke blir noe politikk om ikke noen få utvalgte snakker sammen. La gå at det alltid har vært sånn, i hvert fall i Arbeiderpartiet siden Haakon Lies og landsfader Einar Gerhardsens dager – men det trenger ikke å bety at det alltid må forbli sånn. Det får være måte på å forlenge en parti(u)kultur som ikke bør være blant partiets stolteste. Stoltenberg bruker tre setninger på å fastslå at sånn må det være – det er ingen holdbar begrunnelse eller argumentasjon for en arbeidsform, eller måte å drive politikk på, der flere sentralt plasserte tillitsvalgte mener at saken allerede er avgjort når den havner på deres bord. Hvor demokratisk – ja, sosialdemokratisk – er et beslutningssystem hvor en forhåndsforankring hos spesielt utplukkede personer bestemmer en saks videre skjebne? Skjønt, Stoltenberg er sjølsagt i sin fulle rett til å mene hva han vil – det er ikke det som avgjør hvor vidt han har skrevet ei god bok eller ei.

Han startet på denne boka allerede i 2007, og har underveis fått hjelp av mange gode venner og hejlpere. En riktig murstein har det blitt, der historien veksler mellom svært personlige beretninger fra så vel privatlivet som det politiske livet. Alle de viktigste hendelsene ser ut til å være med – flere av dem skjellsettende i moderne norsk politikk. For eksempel maktkampen mellom ham og Thorbjørn Jagland om hegemoniet i Arbeiderpartiet, om ledelsen av den rødgrønne regjeringen og diverse vanskelige statsrådsutnevnelser. Og sist, men ikke minst: Tragedien 22. juli 2011, så vel selve hendelsene som forspill og etterspill. Stoltenberg presenterer en tilsynelatende åpen fortelling om alt sammen.

Et stort utall av venner og politiske motstandere er med i boka, fem tettskrevne trespalters sider til navneregisteret bekrefter at denne mannen har et nettverk som er mer enn imponerende. Nå er for øvrig ett av Stoltenbergs honnørord – å bygge aktive nettverk. Uten dette, hadde blitt lite stoltenbergpolitikk.

Stoltenberg er kjent for å være en raus, snill, til tider konfliktsky leder. Mye av dette bekreftes gjennom boka sjøl om han gjør sitt beste for å avkrefte ryktet om sin konfliktskyhet. Og rett skal være rett: Han er åpen om både kjente og mer ukjente konflikter, han avslører at ganske store humørsvingninger også er en del av hans repertoar, men summa summarum er det ikke den store temperaturen over de konfliktene han skildrer. Han er flinkere til å rose enn rise, og han er aldri i nærheten av å være ufin – heller ikke mot åpenbare motstandere. Han har i det hele tatt vanskelig for å si noe ufordelaktig om noen. Og det mer styrker enn svekker boka – for med tidligere arbeids- og sosialminister Robert Erikssons biografiske epos i friskt minne, er det mer tillitsvekkende å lese en tekst som ikke må moralisere i annen hver setning.

«Min historie» har også noe dagbokaktig ved seg. Noen steder blir fortellingen litt pludrete, men har også sin sjarm. Vi som har sett Stoltenberg i hans ulike politiske roller fra utsiden og mener han framstår som relativt lite sjølhøytidelig i sin lederstil, får bekreftet mye av det inntrykket gjennom denne boka. Historien om den gangen han ramlet av sykkelen på vei til regjeringsforhandlinger på Soria Moria, er fornøyelig lesning.

En bok om politikk skrevet av landets statsminister fra 2005 til 2013 vil alltid være av interesse. Neste gang får vi kanskje historien om natogeneralen også. For norsk politikk er han etter eget utsagn ferdig med – både i ord og handling.