JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jon Fosse fikk som kjent Nobels litteraturpris i 2023 etter å ha vært en av favorittene i mange år. Han er den første norske vinneren siden Sigrid Undset fikk den i 1928, og den fjerde nordmann i rekka. Jan H. Landros bok, som er en analyse og gjennomgang av hele Fosses forfatterskap, er skrevet før denne prisen ble offentliggjort. Uten at det spiller noen vesentlig rolle. Landro (født i 1948) er for øvrig tidligere journalist og kulturredaktør i Bergens Tidende, er magister i litteraturvitenskap og skriver – akkurat som Fosse – sine bøker på nynorsk.

Dette er altså ei bok om et betydelig forfatterskap. Mest om Fosses litteratur sjølsagt, Fosse er jo kjent for at han vil ha privatlivet sitt i fred. Likevel er han ganske åpen når han en sjelden gang lar folk og journalister komme tett på ham. Skjønt, det er forfatterskapet og skriveprosessen han uttaler seg om – ikke om noe særlig annet. Sånn er det i denne boka også. Landro er høflig, han spør ikke om uvesentligheter. Men helt til sist i den over 300 sider lange, og tettskrevne boka, har Landro gjort et omfattende intervju med Fosse. Her avslører Fosse det aller meste rundt egen skriving og hvordan han tenker rundt kunst og litteratur. Et flott intervju som harmonerer godt med hvordan Landro også tolker mange av Fosses verk – det være seg romanene, diktsamlingene og de mange teaterstykkene. Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsens glansdager. Både innenlands og utenlands.

Boka tar som nevnt for seg alle Fosses verker. Den starter med debutromanen «Raudt, svart» i 1983 og avsluttes med Septologien som ganske nylig ble ferdiggjort. Ale verkene har fått sine egne kapitler.

Stikkordene for Landros analyser er akkurat som tittelen på boka signaliserer: Enkelt og djupt. Fosse er ingen forfatter som briljerer med mange og lange fremmedord du må ha gått på Blindern eller et annet universitet for å forstå. Tvert imot, språket er enkelt – og det er svært metaforfattig. Det er til tider så enkelt at mange har gått i den fella og trodd at innholdet er i samme kategori. Den fella går sjølsagt ikke Landro i. Med djupt, mener han innholdet. Fosse tematiserer de store eksistensielle spørsmålene, det har han gjort igjen og igjen siden debuten. Riktig nok dyrker han det rytmiske, det musiske ved språket. Hans prosa er full av gjentagelser, tegnsettingen er langt fra den grammatikken de fleste av oss lærer på skolen – Jon Fosse går sine egne språklige veier. Hans måte å skrive på er alt annet en instrumentell. Ikke har han en plan når han starter heller. Han setter seg ned, og lytter til det som kommer til ham, og til sin egen stemme – en stemme han har vært tro mot i 40 år. Dette kan virke litt mystifiserende, det er noe religiøst over den tidligere ateisten som meldte seg ut av statskirka som 16-åring, men som i 2013 ble katolikk og som virker å trives godt med det. Fosse er nesten oppsiktsvekkende fortrolig med Bibelen.

Et annet aspekt ved Fosses litteratur Landro tydelig får fram, er hvordan han drar veksler på tidligere verk når han skriver et nytt. Tema er nesten alltid det – eller de – samme, det er bare variasjonene som er forskjellige. Gjennom Fosses berømte gjentagelser, som ofte har noe bølgende over seg, setninger som er delt opp kun ved kommaer, får han fram nye perspektiver på akkurat det samme. Det skaper en rytme som er insisterende, som du som leser suggereres inn i, det er nesten som du sitter i en robåt ute på sjøen og lar deg vugge med i gjentagende dønninger. Landro finner mening i denne stilen, og ved siden av god kjennskap til bibelsitater og andre religiøse symboler, kaster han lys over Fosses bruk av litterære virkemidler. I den nevnte intervjudelen framgår det også at Landro har sett aspekter ved Fosses verker som forfatter ikke en gang sjøl har sett eller vært klar over. Men så innrømmer da også Fosse at hans kall er ei å analyser eller tolke, han vil bare dikte. Og det er en diktning han hardnakket påstår verken er psykologisk eller biografisk motivert. Men når han får det til, når han skriver godt, er han ikke snauere enn at han sier det høyt og tydelig.

For oss som har fulgt Fosse siden debuten, som møtte ham som student i Bergen, som har undret oss over denne rare vestlendingen som så innstendig i et langt liv har vært tro mot sin egen litterære overbevisning, er det bare å bøye seg i støvet for Jan H. Landro som med denne boka har gravd fram kjernen av dikteren Jon Fosse. Dette bør til og med den svært så kritiske nobelprisvinneren sjøl kunne leve helt fint med.