JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den finske sosiolog Sanna Sarromaa kom til Norge på begynnelsen av 2000-tallet og har rukket å gjøre mye faenskap siden da. Hun mener nemlig en god del, og er lite redd for å kringkaste det til den som gidder å høre på. Hun har provosert så mange nordmenn at hun opptil flere ganger har fått meldinger om at hun burde dra seg tilbake til ditt hun kommer fra. Det har hun da også nå gjort. Om det er permanent, har jeg ingen kunnskaper om. Før hun dro, rakk hun å skrive essaysamlingen «Norske tabuer», og vi trenger bare å lese innholdsfortegnelsen for å skjønne hva dette handler om – og muligens allerede der bli tilstrekkelig provosert. Forhåpentligvis ikke så provosert at vi ikke gidder å lese boka – for den er verdt å lese. Temaer er det norske likhetstyranniet, det snille landet, men likevel så kravstore – om det norske überdemokratiet, om janteloven, om nynorsk spesielt og sidemål generelt, om amming, om distriktspolitikk, om nordmenns dårlige arbeidsmoral – og kanskje aller mest, og Sarromaas favorittemne: Den norske skolens elendighet.

På så kort tid er det imponerende hva hun har sett både på Lillehammer – hvor hun bor/bodde – og av landet for øvrig. Det skal hun ha! Noen av karakteristikkene er morsomme, sarkastiske og treffende. De treffer bare ikke alle.

For dette er bokas – og forfatterens store svakhet: Generaliseringene vil nærmest ingen ende ta. Når hun finner en mangel eller et lyte ved noe som er norsk – og særlig sammenlignet med hvordan det er i Finland – så blir det i hennes argumentasjon veldig ofte til at «sånn er vi alle». Og gudene skal vite at hun finner mangler og svakheter. Personlig hører jeg ikke med til dem som lar meg provosere spesielt mye av sånt, men jeg kan forstå at andre blir det. Det er likevel ingen vektig innvendig – vi trenger sånne blikk som den finske sosiologens. Men som nevnt: Den populistiske trangen hun har til å skjære de aller fleste over én kam, fungerer ikke på alle plan. Særlig akademikerne blant også reagerer på sånt, vi som har tatt examen philophicum og elsker salige Arne Næss’ argumentasjonslære. Det er ikke det at hun er usaklig, men hun tar rett og slett feil. I hvert fall fra tid til annen.

Personlig har jeg også litt vanskelig for å svelge hennes sterke politiske slagside. Hun har vært venstrepolitiker, og markerer sin liberalisme til gagns. Alt som er kollektivt, har hun bare forakt til overs før – og generaliseringen «venstresiden» brukes i tide og dessverre også i utide. Tendensen til «de og oss» er et annet symptom ved mange av tekstene. Det grenser ved noen høve til det fordomsfulle.

Men så slår hun faktisk om i det tiende og siste essayet i boka, det som har fått tittelen «Ja, jeg elsker dette landet – og drømmen om Finland». Her skamroser hun Norge og alt hva hennes opphold i landet har gitt henne. Kanskje fungerer det formildende for de leserne som når de kommer dit i lesningen, er blitt så støtt og vonbrotne at de nesten har lagt henne for hat. Jeg skjønner egentlig ikke behovet for dette kapittelet.

Men det kanskje aller mest interessante ved boka er den nysgjerrigheten den skaper for finnenes måte å organisere livene sine på. Ifølge Sarromaa har vi nærmest uendelig mye å lære av vårt broderfolk – ikke bare når det gjelder innsats i skole og arbeidsliv, men på flere andre områder også. Spennende!