JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Sandra Lillebø (født i 1978) debuterte med en diktsamling i 2011. Og ga ut en ny samling fem år seinere. I 2020 kom hennes første roman «Tingenes tilstand», en roman som ble godt mottatt av kritikerne. Nå er hun ute med den vanskelige andreromanen som har fått tittelen «En fransk familie». På en litt annen måte er den like følelsessterk som den første.

Romanen er litt rart fortalt. Den har både en tredjepersonsforteller og en jeg-forteller. Akkurat dette grepet skjønner jeg ikke helt vitsen med, men det får så være. Fortellingen handler om Marianne fra Bergen som drar til Paris for å studere. Hun blir fort frankofil, om hun ikke allerede var det før hun reiste nedover. Så hun blir værende, også etter studiene, treffer en mann – Yoann – som hun forelsker seg i og ganske raskt får sønnen Theo med. Forholdet blir imidlertid av kort varighet, han stikker av og finner en annen, og Marianne og Theo må klare seg aleine. Det er denne aleineheten, livet som småbarnsmor med en slags kjærlighetssorg i et fremmed land og en stor, men pulserende by, som utgjør den konkrete handlingen i romanen. Dette kunne blitt en ganske triviell historie, men er alt annet enn det. Marianne er et offer, og også et handlingsmenneske – men først og fremst et menneske som er i stand til å forholde seg reflekterende til sitt liv, hennes tanker og følelser suger oss lesere inn i hennes liv. Og blir der. Marianne er ingen sjølsikker mor til Theo, snarere tvert imot. Men hun tar seg av ham på en omsorgsfull og vakker måte uten at barnefar Yoann er til særlig nytte. Heller ikke økonomisk. Likevel slipper ikke Yoann taket i henne. Vi kan spore en viss form for kjærlighetssorg som ikke vil slippe taket. Kanskje er det denne som gjør at Marianne klorer seg fast i Paris. Det mest logiske ville vært om hun flyttet hjem til Norge. At hun ikke har det spesielt bra, levner teksten aldri noen tvil om. I en av sine refleksjoner sier hun blant annet dette: «Virkeligheten brister når den man elsker, går, og selv om jeg ikke engang vet om vi var elskere, tålte jeg ikke den bristen, jeg ville ikke se den. Sterk sorg kan lede til psykoser, men dette var ikke slik. Jeg hallusinerte ikke, jeg tenkte ikke egentlig at han ville komme tilbake. Jeg skjøv bare erkjennelsen av hva som hadde skjedd, til side og ut av livet mitt. Jeg forholdt meg ikke til det.»

Dette er flott skrevet, og et representativt eksempel på Mariannes refleksjonsnivå. Hun er når livet som mest imot i stand til å bearbeide sin krise og sine smerter med ord og tanker. De hjelper henne også til å tilpasse seg. For som Marianne også sier, i et annet flott og filosofisk sitat: «Livet er først og fremst en praksis, først når den er grundig etablert, er det mulig å begynne å tenke noe om den. Det eneste jeg ville, var å etablere en livsform som var håndterbar, og med denne voldsomme viljen hadde jeg valset inn i Yoanns liv.»

Marianne holder ut. Theo vokser til. Og ser ut til å utvikle seg sånn et barn skal. Dermed kan Marianne til slutt reise hjem. Hun kan se framtiden lysere i møte. Og hun kan summere opp, dra noen konklusjoner. Marianne sier: «Da jeg sluttet å være redd for fortiden, var det en lettelse. I stedet begynte jeg å frykte meg selv, en redsel som lenge var fullstendig lammende. Men jeg valgte til slutt å reise tilbake, og jeg valgte til slutt å skrive. Og når man begynner å skrive, mister man uskylden, den skyter tilbake på en som en rekyl. Om mennesker kan være uskyldige, er teksten aldri det. Den kommer aldri uten å være utstyrt med en egen vilje.»

Dette metaperspektivet er flott tenkt og vakkert skrevet i en roman om et sårbart menneske som likevel tør å spille ut et stort menneskelig register, både følelsesmessig og intellektuelt. «En fransk familie» er en god og inderlig tekst å følge, en roman vel verdt å lese.