JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For å ty til et et noe billig språkspill: Nina Lykkes andre roman står svært langt unna hennes etternavn hva tematikk angår. I «Nei og atter nei» er det lite glede å oppdrive, her er det mest liv og følelser på tomgang det kretser om. Men det fine er at det er gjenkjennbart for flere en Ingrid og Jan, ekteparet som har hovedrollene i teksten.

Ingrid og Jan har nylig passert 50. Han er direktør i departementet, hun er lærer. Hjemme har de to voksne sønner som kjøper aksjer, nekter å ta seg såkalt ordentlige jobber og ser ut til å ville bo hjemme til evig tid. Noen ville kanskje brukt begrepet døgenikter. Vi er i Solveien på Nordstrand, en bydel i Oslo – østkantens vestkant. Det meste har blitt en vane for alle fire. Ingrid og Jan ligger sammen en gang i uka, noe som visstnok skal være et minimum av seksuell aktivitet et ektepar bør ha før det er fare på ferde. De fire spiser sjelden måltider sammen. Er de i samme rom samtidig, er det mobiltelefonen som stort sett rår. Dette er antagelig hverdagsrealisme anno 2016 i flere hjem enn vi liker å tenke på. Og dette er utgangspunktet for Lykkes satiriske roman.

Så går det sjølsagt som det må gå – Ingrid går ikke av veien for litt flørting utenfor hjemmets fire vegger, mens Jan driver det enda lenger – han innleder et nytt forhold med en 15 år yngre kollega. Et ekteskapsdrama er under oppseiling.

Dette kunne fort blitt kjedelig. Blant annet fordi vi har lest om ulykkelig parforhold nesten siden vi lærte å stave oss gjennom alfabetet. Om kjedsomhet og forsmådd kjærlighet, om Emma Bovary og andre klassiske og ensomme figurer som raskt erkjenner at livet som voksen ikke er hva de drømte om.

Når det gjelder vårt par – eller Nina Lykkes – er det nok Ingrid som er drømmeren, Jan er mer den trauste ektemannen som ikke helt skjønner hva som skjer – eller som tror at virkeligheten på en måte driver ap med ham. Dessuten vil han begge deler – han vil ha både det eksotiske og spennende utroskapsforholdet og det trygge og hjemlige sammen med sin kone. Ingrid er derimot av en annen oppfatning. Hun er også den mest spennende karakteren av de to, det er hun som har noen tanker som fører refleksjonene våre videre. Hva gjør vi mennesker i en situasjon der alt er blitt en vane, der vi lever våre liv i all hovedsak på andres premisser og ikke helt evner å komme videre? Vi får ingen svar av Ingrid heller – det er store og vanskelige spørsmål, det handler jo i dypeste forstand om hva det vil si å være menneske.

Forfatteren får mye ut av kjernefamiliens kår i våre dager. Teksten er på sitt beste besk, vittig og til dels morsom dersom vi også klarer å involvere oss sjøl inn i teksten – ta scenariet med så lite sjølhøytidelighet som mulig. For mye her treffer mange av oss bedre enn vi antagelig er like villige til å innrømme.

Så er det som alltid lov å diskutere om dette er et alvorlig nok tema for en samtidsroman, om det bringer verden noe særlig videre. Er dette bare lett og billig underholdning?

Jeg syns ikke det. Lykkes tekst tar opp essensielle temaer som samhørighet, tilstedeværelse og en nesegrus narsissisme – hun tematiserer vår moderne kultur blant annet som et evig jag etter sjølbekreftelse og en udefinerbar lykke. Og hun gjør det med konkrete hendelser fra det virkelige liv. Også den nye facebook- og sosiale medier-kulturen har romanen et skjevt – om enn undertekstlig – blikk på. Når skal vi begynne å ta hverandre på alvor igjen? Når skal det virtuelle skiftes ut med det reelle?

Nina Lykke tar leseren på alvor i et språk som er treffende, morsomt, litterært og samtidig lite kunstig. Og i valg av tema har de fleste av oss den grunnkunnskapen vi trenger gjennom egne liv.