JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I sommerferien er det mulig å finne gull i bokhylla. Særlig i min hvor det befinner seg så mye rart og ulest. Dermed dukket denne antologien fra 1997 opp, ei bok jeg var helt uforberedt på. Det kan være et godt utgangspunkt. Nå skal det sies at jeg de tre siste årene av 1980-årene jobbet med kunstnerpolitikk i selveste Kulturdepartementet, så denne boka har rett og slett gått meg hus forbi – jeg visste ikke at den eksisterte.

På baksiden kan vi lese følgende: «Mye er sagt og skrevet om 70-åra. Altfor mye, vil noen si: Nå må vi bli ferdig med dette tiåret og komme videre. Mytene om 70-tallet er mange og meningene høyst forskjellige. Fortsatt hender det at folk hisser seg opp når temaet bringes på bane. Årsaken er enkel: Tiåret var rikt på politiske og særlig kulturpolitiske begivenheter, i Norge og i verden rundt oss. Den fagpolitiske kampen tiltok i styrke, og ml-bevegelsen fikk stor innflytelse. Altfor stor, sier noen, og kaller tiåret bortkastet.» Den som i boka delvis kaller det bortkastet er forfatteren Jan Erik Vold i et intervju med Bjørn Nilsen, formann i Forfatterforeningen fra 1975-77.

Til en viss grad handler denne boka som er redigert av Else Breen og Bjørn Nilsen, om allmenne problemstillinger i dette radikale tiåret, men aller mest handler den om kulturpolitikk – særlig om norske kunstneres kår. De kårene ble dokumentert til å være svært dårlige. Det kom en kunstnermelding, og det kom et bibliotekvederlag. Det er i 1970-årene stipender og garantiinntekter for kunstnere så dagens lys. De var savnet, men da de kom – var de altfor få. Og taket på dem var heller ikke høyt nok. Sånn kunstnerne – kanskje særlig billedkunstnerne som var den fattigste av kunstnergruppene, så det. Ja, det var særlig de skapende kunstnerne som slet økonomisk, men det var ikke like fett hos alle de utøvende heller (musikere, skuespillere og andre der noen hadde faste jobber i orkestrene og på teatrene).

Sentralt i kunstnernes kamp i dette tiåret sto Kunstneraksjonen -74 som var tverrfaglig og hvor kunstnerne fremmet følgende tre krav: Vederlag for arbeid, økt bruk av kunstnernes arbeider og garantiinntekt til yrkesaktive kunstnere som ikke får rimelige inntekter fra vederlagsordninger eller av markedet. Det måtte bli slutt på at kunstnerne ble avspist med knapper, blomsterkvaster, ei flaske vin og glansbilder.

I denne boka oppsummerer mange av de kunstnerne som sto midt i kampen den gangen. Tjue år seinere. Det ble også nedsatt en komité som munnet ut i en NOU i 1973 (NOU 1973:2 Kunstnerstipend). Fra den følger dette lange sitatet: «Det materiale komiteen har kunne innsamle og bearbeide viser klart at norske kunstnere, og først og fremst de skapende, gjennomgående utgjør en utpreget lavtlønnsgruppe i samfunnet. Når det gjelder inntektene av det kunstneriske virke ligger årsinntektene for flere grupper av skapende kunstnere vesentlig lavere enn for de aller fleste andre yrkesgrupper i Norge. Dette betyr at mange kunstnere som forsøker å utøve sitt kunstneriske virke som heldagsyrke er henvist til levekår og arbeidsvilkår som må betegnes som svært dårlige. Slike kår må nødvendigvis får virkning for kunstnernes skaperkraft og utfoldelsesmuligheter. Dessuten tvinges flere og flere kunstnere, av ren nød eller av håpløs forgjeldethet, over i ikke-kunstnerisk arbeide, hvor de ikke får nyttiggjort den utdannelse de har og som samfunnet har vært med å betale for. Det er komiteens oppfatning at den eksisterende situasjon, hvis den blir permanent, vil komme til å medføre varige skadevirkninger for vår nasjonale kultur.

Men hjalp dette noe? Fikk kunstnerne det mye bedre økonomisk sett da myndighetene fant ut hvordan ståa var? Ifølge kunstner sjøl er svaret nei. Og det er vel ingen sterk overdrivelse å si at grunntonen i dette sitatet gjelder den dag i dag.

Denne boka handler også en del om hvordan en del toneangivende AKP-ere delvis kuppet kunst og kulturfeltet i denne perioden. Dette gjaldt kanskje særlig Den norske Forfatterforening der en ny, ung ml-gjeng rustet seg til kamp. AKP-ernes inntreden er det delte meninger om – noen mente de var et frisk og nødvendig pust, andre mente de bare lagde bråk og bare var en ny autoritær stemme inn i debatten.

Uansett er boka et historisk dokument om ei viktig og sentral tid både for kunstnerne og for den moderne norske historien.