JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det dreier seg altså om lakseoppdrett langs kysten vår – og ikke minst i mange av våre vakre fjorder. Industrien har vokst og vokst – den nærmer seg himmelen. Norsk laks eksporteres som aldri før, til tross for politiske boikotter i betydningsfulle markeder som det russiske og det kinesiske. Industrien går så det griner. Og en av de største eierne, om ikke den aller største – selveste John Fredriksen – blir rikere og rikere. Og mange med ham.

Men eventyret har sjølsagt også en bakside. Lakseoppdrett er ikke problemfritt. Det dreier seg om store fiskemengder som utskiller rikelig med fiskedritt, det dreier seg om lakselus, og lusemidler som går rett i fjorden og havet, det dreier seg om rømt fisk som blander seg med den ville og utvanner genene til sistnevnte – ja, det handler om miljøkonsekvenser av større dimensjoner. Dette snakker eierne og de som tjener millioner og milliarder av kroner på denne industrien mindre eller ingenting om. I motsetning til miljøvernene som snakker om dette ved hver eneste mulige anledning. Også mediene har begynt å fokusere mer og mer på lakseoppdrettsindustriens problemer og utfordringer – det begynner å ligne en debatt.

Det er alt dette og en god del mer journalist Kjersti Sandvik nå har skrevet debattboka «Under overflaten» om. Og det er ingen kosebok for næringen. Med undertittelen «En skitten historie om det norske lakseeventyret» skjønner vi jo allerede fra første bokside hvilken historie vi får.

Forfatteren veit imidlertid hva hun skriver om. I snart 20 år har hun vært journalist i FiskeribladetFiskaren med akkurat dette feltet som tema. Allerede i bokas forord skjønner vi dette, et forord som avsluttes sånn: «Jeg har ingen andre motiver for å skrive denne boken enn å peke på hva jeg mener driver næringen i feil retning. Skal dette forbli en viktig næring også i framtiden, og det bør den være, må produksjonen foregå på en annen måte enn i dag. Det vil si mer miljøvennlige løsninger. Den offentlige styringen må bli strammere. Politikerne og offentlig forvaltning må høre mer på uavhengige forskere enn på næringens egne lobbyister.»

Dette er et ærlig motiv for å skrive denne type debattbok, og med sin nøkterne og faktaorienterte metodikk og stil har Sandvik klart dette på en forbilledlig måte. Ikke dermed sagt at hun kommer til å få mange lesere. Dessverre er det sånn at det ofte er de mer tabloide sakprosabøkene som i vår tid blir opplagsvinnerne, ikke de litt mindre markskrikerske og mer etterrettelige. Der ligner bokbransjen mer og mer på mediebransjen.

Siden jeg sjøl jobber med arbeidslivsjournalistikk til daglig, merket jeg meg spesielt hva Sandvik skriver om norsk lakseoppdretts virksomhet i Chile, nærmere bestemt Cermaq på 2000-tallet. Sandvik skriver blant annet: «Cermaq var flerre ganger i søkelyset for brudd på arbeiderrettigheter og dårlig miljøstandard i Chile. Ansatte i Mainstream, eid av Cermaq, ble utsatt for så dårlig behandling at det ville vært en stor nasjonal skandale dersom forholdene ble avdekket på en arbeidsplass i Norge. Cermaq ble bøtelagt for å ha gitt sparken til en gravid ansatt i Chile, en annen mistet jobben fordi sønnen hennes var handikappet og selskapet mente hun ikke greide å ta seg av både jobb og barn. Ansatte som organiserte seg i fagforeninger, ble sagt opp. Arbeiderne måtte gå elleve timers skift uten pauser og sikkerheten deres var elendig. En gravid kvinne ble nektet pauser under ulovlig nattarbeid og aborterte senere. En fagforeningsleder ble ulovlig motarbeidet og suspendert.»

Sandvik har skrevet ei viktig debattbok om et felt vi garantert vil få høre mye mer om i årene som kommer. Den passer glimrende inn i debatten om det grønne skiftet i både norsk industri og det norske framtidssamfunnet for øvrig. Måtte boka få like mange lesere som den fortjener.