JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det sørafrikanske apartheidregimet forsøkte å bryte ned de politiske fangene på Robben Island. Den som visste det bedre enn noen var den mest kjente fangen av dem alle: Nelson Mandela. Han satt totalt 27 år i fengsel, 18 av dem på den forblåste fangeøya Robben Island 7 kilometer utenfor storbyen Cape Town. Det er vel mulig å si at Mandela gjorde narr av et helt fengselssystem – i hvert fall et autoritært fengselssystem. Og de fleste av verdens fengselssystemer er dessverre det. Tre år etter at Mandela vandret ut av Victor Verster-fengslet for siste gang, 11. februar 1990, ble han president i Sør-Afrika etter landets første demokratiske valg og med en enorm støtte blant folket, både svarte og hvite. En større oppreisning er det kanskje ikke mulig å få, men det kostet.

Christo Brand ble fengselsbetjent, eller skal vi kanskje si fengselsvokter, ved en tilfeldighet. Og 19 år gammel ble han stasjonert på Robben Island og ble Mandelas oppasser, en mann som kunne vært bestefaren hans. Møtet utviklet seg til et livslangt vennskap mellom den berømte fangen og ANC-lederen og den hvite ynglingen av en fengselsvokter som kom fra et relativt tradisjonelt og konservativt boermiljø. Han hadde faktisk aldri hørt om Mandela eller ANC (African National Congress) før de møttes på Robben Island.

For om lag ti år siden utga Brand, i samarbeid med journalisten Barbara Jones, ei bok om sitt liv med Mandela – ei bok som alle med interesse for sør-afrikansk politikk, og ikke minst fengselsvesen, bør lese så fort som mulig. Den er rørende tvers gjennom.

Det er vanlig å betrakte et fengsel, verden over – også I Norge – som en høyskole i kriminalitet. Her lærer de fleste nye fangene triks og fanteri av de mest proffe gangsterne, er du ikke kriminell når du kommer inn, så blir du det før du løslates. Samtidig er det ofte en fiendskap mellom fangene som kan ta motet fra den aller tøffeste. Særlig hvis du ikke har en sterk medfange å støtte deg til. Hierarkiet i fangemiljøet er altomfattende.

På Robben Island, blant Mandelas politiske kamerater, hersket et helt annet miljø. Her var moralen skyhøy, disiplinen satt i høysetet. Mandela viste hele verden hvordan solidaritet og vennskap er mulig i et fengsel. Hvis du bare stoler på dine medmennesker, forsøker å se hva de kan bidra med. Mandela har sagt at ingen mennesker kan unngå å feile, men det gjelder å reise seg igjen etter feilene du har begått, og lære av dem. Det er menneskets storhet. Der var han sjøl også helt unik, dessuten hadde han evnen til å lytte, til å lære – og ikke minst til å tilgi. Mandela var alltid opptatt av å se det positive, se framover – se de menneskelige mulighetene. Samtidig glemte han aldri historien som lå bak.

Alt dette får Christo Brand fram i denne boka. For få, om noen, lærte ham bedre å kjenne enn hans fangevokter. Brand oppdaget raskt at denne mannen var lagd av noe helt spesielt, han hadde en viljestyrke som få, prinsipper som skulle følges og en rettferdighetssans som savner sidestykke blant verdens personligheter. Brands møte med Mandela forandret hans liv. Denne endringsprosessen skriver han så vakkert om i boka. For Brand endret totalt sitt syn på det aller meste, Mandela lærte ham både å tenke og føle. Og det ble helt umulig for Brand ikke å gjøre gjengjeld. Brand forsøkte etter beste evne å gjøre Mandelas fengselsopphold på Robben Island, men også seinere ved Pollsmoor Prison, til noe det var mulig å leve med. At Mandela en dag ville bli fri, hadde Brand ingen tro på. Det hadde imidlertid Mandela. Derfor var Brands små forsøk på å unngå de mest absurde reglene, kjærkomment i en grå fengselshverdag.

Dette var en risikosport for Brand som fort kunne ha mistet jobben, eller det som verre var. Og Mandela la merke til sin unge fengselsvokter, han så hva det bodde i ham av moral og sjelelig styrke. Og glemte aldri Brand etter at han ble president i landet. De ble rett og slett venner for livet.

Uforglemmelig er den scenen (telefonsamtalen) i boka hvor Brand nettopp har mistet sin førstefødte sønn i en bilulykke, og Mandela – som nå er landets president, ringer og trøster ham på det varmeste. Mandela visste hva dette var for noe da han sjøl mistet sin første sønn, også i en bilulykke, mens han satt fengslet på Robben Island. Mandela søkte den gangen om permisjon for å gå i sin sønns begravelse, men fikk avslag. En hjerteskjærende og horribel avgjørelse som må gjøre inntrykk på de fleste.

Denne boka kom ut på nytt i fjor med et eget kapittel om norsk kriminalomsorg. «Doing Life with Mandela» er en oppsiktsvekkende bok ikke bare fordi den sier så mye om Mandela og Christo Brand, om et vennskap på tross av – men boka er også en sterk dokumentasjon på at en annen verden er mulig. Tro kan flytte fjell, mennesker kan forandre hverandre – ja, jeg tror sågar at bøker, om de berører, kan endre verden!