JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@llomedia.no

Tue, det danske stjerneskuddet Thomas Korsgaard sin hovedperson, har i romanen «En måtte nok ha vært der», det tredje bindet i trilogien, forlatt bondegården på Jylland og etablert seg i København. Skjønt, det var nok vanskeligere enn Tue hadde drømt om og håpet på. København er ingen søndagsskole.

Da romanen starter har han nettopp blitt kastet ut av leiligheten han leier på Fredriksberg. Verten er misfornøyd med Tues oppførsel, rett og slett. Nå står han der på bar bakke, det eneste han har er jobben som avisselger av Politiken. Drømmen om å bli kunstner, forfatter, brenner fortsatt som en ild i kroppen. Det er mange trekk i Korsgaards roman som ligner på Knut Hamsuns berømte «Sult» fra 1890, om Ylajali som gikk rundt og sultet i Kristiania, en by han ikke forlot før han fikk merker av den.

Tue må skaffe seg et nytt husvære, fortest mulig. Han kan jo ikke fortsette å sove på jobben. Via en litt perifer venninne Victoria som bor sammen med sin arkitektmor Merete Holgersen blir det en råd. Han får bo i deres store leilighet inntil videre. Og sånn går no dagan. For Tue har ikke så mye å spille på. Eller spille med. Og bakom synger homsevennen Lauritz, en kar Tue ikke snakker sant til. Dermed vikler han seg inn i en håpløs løgnhistorie som bare vokser og vokser. I det hele tatt er et sentralt tema i boka fortielse. Tue skammer seg over at han ikke fikser A4-livet, at han er blakk, at han ikke får fullført sin roman – ja, at han i svært mange tilfeller blir stående utenfor det aller meste. Han aksepterer det ikke, og tyr til livsløgnen isteden, og sånt går som kjent i lengden veldig dårlig. Likevel er sjøloppholdelsesdriften til Tue bemerkelsesverdig – det skal han ha. Men snakk om å leve sitt liv på kreditt.

Mor og far er også blitt skilt siden sist. Noe retur til Jylland har han likevel ingen planer om. I København kan han til en viss grad gjemme seg bort, det er umulig på hjemstedet. Tue er sårbar, til tross for at han lever et kynisk liv, et liv for å overleve. Av og til fra dag til dag.

For sjøl om han klorer seg fast hos Victoria og Merete så lenge det går, må han en dag pakke veska si – der det eneste han eier ligger skittent og uryddig begravet – og finne på noe nytt. Han er på vei ut på stupet. Fortvilelsen blir større og større, alkoholkonsumet likeså. PC-en må stampes for skarve 600 kroner.

Tue tar seg til slutt en tur hjem til sin mor som har like lite å by ham som hun alltid har hatt. Nå er hun trygdet, og om mulig enda mer opptatt av seg sjøl. Romanen gjør til slutt et tidssprang. Vi møter igjen Tue da han har favnen full av blomster. Han har debutert som forfatter, men har ennå ikke funnet et sted å bo. Hvordan i all verden skal dette gå?

De tre romanene om Tue har fått strålende kritikker i Danmark. Det er vel fortjent. Den tredje skiller seg litt ut da den er råere enn de to foregående. Tue har sunket enda lenger ned i dritten. Korsgaard skildret dette på realistisk, men aldri sjølmedlidende måte. Tue er en stayer, han verken syter eller klager, men bretter opp ermene og gjør sitt aller beste ut av hver eneste utfordring han møter. Og dem er det altså mange av. Det er velkjent at det er en del biografiske elementer i denne fortellingen, noe som på mange måter gjør den enda sterkere. Og med en åpen slutt der mange muligheter ligger klare – både for Tue og leserne. Jeg liker det godt sånn, det er en del av livet det også.