JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Karl Ove Knausgårds tredje roman i serien som startet med «Morgenstjernen» fortsetter han mer eller mindre i samme sporet. Vi møter personer han introduserte i den første boka og noen fra den andre. Veier krysses, noen faller nesten sammen, og vi får også gjenfortalt historier vi har hørt og lest tidligere – gjerne med et noe annet perspektiv. Hvilken person som forteller en historie har jo ikke bare noe å si i virkelighetens verden, den samme regelen gjelder også i litteraturen.

Det som kanskje er mest spesielt med «Det tredje riket» er at den framstår nærmest som en kriminalroman. Mye av dette skyldes at det bestialske trippeldrapet på tre unge musikere i ei satanistisk musikkgruppe står sentralt i denne romanen. Hvem var drapsmannen? Politimannen Geir blir sterkt involvert i saken, og det samme blir en del andre personer fra Knausgårds allerede rikholdige persongalleri. Hva med fjerdemann i gruppa, han lever jo? Var han morderen? Har det skjedd noe overnaturlig, noe overjordisk? Hva med den lysende stjerna på himmelen som plutselig har dukket opp og kan sees overalt? For også denne romanen kretser rundt spørsmål og hendelser som vi mennesker ikke helt forstår med vår rasjonelle tankekraft. Og bakom synger døden som er like nærværende i denne boka som de to første. Ikke bare gjennom de nevnte drapene, men Syvert, som driver flere begravelsesbyråer og presten Kathrine, må også forholde seg til døden som fenomen. Kathrine leder flere begravelser. Skjønt, det viser seg også at det over flere dager på landsbasis ikke dør et eneste menneske – noe som er svært uvanlig, ja, direkte oppsiktsvekkende og foruroligende. Hva ligger bak dette?

I tillegg får vi historien om Valdemar, en frontfigur i Domen, et annet metall-band som har gjort det til et varemerke ikke å utgi sin musikk, bare holde noen sjeldne konserter for sin egen menighet. Valdemar er også en ganske bisarr figur som er full av lidenskap av den arten som ikke alle setter like stor pris på. Line henger med en liten stund så lenge hun er forelsket, men da historien begynner å dra seg til, trekker hun seg ut av det hele.

Knausgård kjører altså sitt løp igjen. Romanen lanseres som en del av en lengre romansyklus som vel ennå ingen veit hvor lang vil bli. Og akkurat det rimer for så vidt godt med forfatterens måte å skrive på. Teksten maler seg videre framover, slår av og til over i essayistiske partier der ulike personer får anledning til sine refleksjoner over ganske intellektuelle temaer, mens hverdagshistoriene også denne gangen er detaljerte. Så detaljerte er de noen ganger, at det kan bli kjedelig. Om en av personene lukker opp kjøleskapet, ser hva som fins der, tar osten ut, lukter på den, tenker om den skal spises nå eller ikke, lukker døra igjen, setter på kaffemaskinen, setter seg ved bordet – og så videre – sånne nøyaktige beskrivelser er det så mye av i Knausgårds romanunivers at det nesten kan bli litt maniert (min beskrivelse her er for øvrig oppdiktet, og bare en illustrasjon). Det kan tilføre mye til en litterær karakter når detaljerte beskrivelser av et handlingsforløp skildres, men hos Knausgård skjer det altfor ofte. Da blir noe av den litterære spenningen borte, det begynner å ligne på ei dagbok. Det skjønnlitterære forsvinner. At dette har blitt forfatterens varemerke, er greit nok, men du skal som leser ha god kondisjon for å komme gjennom den ene mursteinsromanen etter den andre skrevet på denne måten. For når har han tenkt å konkludere?

Samtidig er Knausgård på sitt beste veldig handlingsorientert, det skjer noe hele tida. «Det tredje riket» er den tredje romanen i denne serien. Den toner ut med en mengde uavklarte spørsmål – så det kommer mer. Antagelig mye mer. Når dette skrives, er bind fire også ute. Den er heller ikke siste skuddet på stammen. Så snart bør han nok plukke opp noen tråder. Den som lever, får se.