JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Vassarve er en ettårig planteart i nellikfamilien. Planten er 5–30 centimeter høy og har en stengel som er håret på én side. Bladene er eggformet og blomstene hvite. Vassarve er en av de vanligste og mest utbredte plantene i verden, den følger bosetningen så langt den går mot polene og opp på fjellet. I tillegg til å spre seg med frø kan den danne krypende stengler som setter nye.» Dette sier Store Norske leksikon om denne planten som også er tittelen på Inger Bråtveits femte roman. Skjønt, den handler om langt mer enn eggformete blader og hvite blomster.

Fortelleren bor i Gamlebyen i Oslo, ikke langt fra Harald Hårdrådes plass – midt i Schweigaards gate – sammen med sin lille datter. Datteren er ikke mindre enn at hun har startet en spørrende reise mot voksenlivet. En dag tar fortelleren med seg sin datter i bilen og reiser til bygda hun er født og oppvokst i – ei bygd i ikke langt unna Odda. En sånn biltur er som kjent lang, underveis strømmer tankene på. Og det navnløse barnet har mange spørsmål. Fortelleren forsøker å besvare dem så godt hun kan, det er en omsorgsfull mor vi her møter. Samtidig blir dette for moren en reise i erindringens slør. Ikke bare fine beskrivelser av det hun ser og fornemmer i landskapet som passerer forbi, men minner av likt og ulikt renner henne i hu. Og den del livsfilosofiske tanker som ofte trenger seg på i sånne øyeblikk. Alt dette formidles til oss i et vakkert språk. Her er en liten refleksjon om et såpass stort spørsmål som døden:

«Døden er døra som åpnar seg. Døden stel namna på dei me elskar. Tida går ut av tida. Livet fell inn løkkjer og faldar av fred eller ufred. Døden er snøen på utstrekte greiner. Døden er slaps. Døden er sørpe. Døden er vatn. Hjarta pumpar blodet ru7ndt i kroppen. Kva tid er eit menneske borte for alltid? I dødsaugneblinken? Eller nåe ingen veit at ein har levd? Når ingen betaler for gravsteinen? Når grava står ustelt? Når ingen lenger minnest namnet på dei som ein gong budde i huset der lyset i stovelampa likevel vert tend?»

Det er som mange flotte, naive og barnlige spørsmål i denne fortellingen, det er som fortelleren setter seg i barnet sted og lurer på hva livet egentlig er. Ja, det er en roman som utforsker hva det vil si å leve. Ikke bare som et menneske, men som alt liv på denne planeten. For floraen, naturen, bier og blomster – det spiller med i fortellerens undrende refleksjoner.

Men aller mest er denne romanen en tekst om mor og barn, om morskapet. Barnet er nemlig det kjæreste hun har, den virkelige og inderligste forbindelsen til livet. Men paradoksalt vil også dette opphøre, og hva da? I romanen kan vi lese dette:

«Ho som ein gong var ein del av meg, er ikkje det lenger. Likevel: Same kor mykje dotter mi er si eiga, så er ansvaret mitt. Same kor mange gonger eg snur meg vekk, ikkje lyttar, avbryt henne regelrett, så er eg hjå henne likevel, om ho vil det eller ikkje. Det finst ikkje noko alternativ, ingen mellomting. Moderskapet handler om å verta værande og om å sjå føre seg det verste som kan skje, til ein har skjøna at det går bra. Kvar dag øver eg på å gi slepp. Dotter mi veks fort. No rekk ho meg til brystet. Snart rekk ho meg til akslene.»

Forholdet mellom mor og barn, og kjernen i det vanskelige moderskapet, er så flott beskrevet i denne romanen. Det gnistrer av kjærlighet, det dirrer av alle de store følelsene, av frykt, forventning, håp, glede og en tro på at det kommer til å gå bra. I et språk som er langt fra hverdagens ofte raske og for billige formuleringer.

To sterke scener fester seg også. Den ene er når et føll blir frarevet sin mor, føllet skal leve sitt liv på en annen gård. Heller ikke i dyreverden skal mor og barn leve sammen til evig tid. Her skjer imidlertid løsrivelsen ufrivillig, det er en brutal scene som blir enda mer brutal da den gravide mora til fortelleren blir bedt av sin ektemann om å stige opp på lasteplanet for å holde fast føllet – i stor fare for å skade sitt eget ufødte barn. Det går ei kule varmt da.

Dette er poetisk prosa på sitt vakreste, rett og slett en nydelig roman!