JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den en gang så annerledestenkende forfatteren, bosatt i Hamburg i snart 40 år, Ingvar Ambjørnsen, har nådd en alder av 67 år. Han tenkte for en kort stund siden å skrive sin egen sjølbiografi, men slo det fra seg. Derfor kom det beleilig, i hvert fall for oss lesere, at Alf van der Hagen, tok kontakt og gjerne ville skrive en samtalebok med ham, akkurat sånn vander Hagen hadde gjort med Dag Solstad, Kjell Askildsen, Henning Hagerup og Susanne Brøgger. Ambjørnsen sa ja takk, umiddelbart.

Bok ble det, kalt «Ønsk meg heller god tur». Og turen refererer faktisk til døden, intet mindre. Ambjørnsen er nemlig svært sjuk, han har diagnosen kols, en svært alvorlig lungesjukdom, og sitter i rullestol. Skjønt, det er slett ingen pasient vi møter i denne boka. Ambjørnsen, den en gang så sagnomsuste dopforfatteren med romantitler som «Den siste revejakta» og «Hvite niggere» bak seg. Det var den gangen han vandret rundt i Oslo, med bare midlertidige overnattingssteder om natta, tilholdssted i Slottsparken på dagtid – og da han drømte om å bli forfatter på heltid. Og forfatter ble han – etter hvert også med penger på kontoen.

Det er en interessant bok van der Hagen her har skapt. Riktig nok får Ambjørnsen styre det meste sjøl, både kronologien, hva han vil snakke om og temperaturen i samtalen. Van der Hagen er overraskende mild i formen, noe revolverintervju er dette så langt i fra. Men Ambjørnsen er likevel ganske raus og åpen, han skjuler bare en liten del. Da sier han til gjengjeld fra. Noe dyneløfting er dette ikke.

Naturlig nok er det forfatterskapet som står i sentrum. De to samtalepartnerne går grundig til verks. Van der Hagen er ingen litterær novise, han er godt bevandret i både litteraturhistorien og i Ambjørnsens forfatterskap. Så samtalen flyter fint, det blir en mellomting mellom muntlig og skriftlig. Ni kvelder og netter sitter de sammen i en av Ambjørnsens leiligheter i Hamburg og snakker sammen. Også om ungdomstida i Larvik, Ambjørnsens hjemby. Men Larvik ble for trang for en mann med ambisjoner, den vordende forfatteren søkte seg ut. Speideren var ikke et blivende sted.

Det er et imponerende forfatterskap Ambjørnsen har bak seg. Han debuterte med «23-salen», en realistisk fortelling fra Lier Sykehus, psykiatrisk avdeling, der Ambjørnsen jobbet en stund etter at han flyktet fra Larvik. Deretter var det fritt fram i en kreativ flodbølge. For var han ikke forfatter nå, så skulle han bli det. Med stoff fra et allerede levd uteliv hamret han løs på skrivemaskinen med bare høyrehåndas pekefinger.

Vi var flere som både møtte og leste Ambjørnsen på 1980-tallet. Da var han en sint, temmelig arrogant, utad sjølsikker, forfatterspire med hår langt ned på ryggen. De etablerte i alle kategorier tok han fullstendig avstand fra. Ambjørnsen var frikernes skribent, det eneste han sjøl skydde som peste var heroin og sprøyter. Der var han helt kompromissløs.

Den «voksne» Ambjørnsen vi i dag møter, er langt mer slepen enn ungdommens utgave, men det er fortsatt mulig å skimte noen trekk han aldri ser ut til å ha klart å kvitte seg med. Sjølbevisstheten er det ingen ting å si på, han veit nøyaktig hva han vil og kan også som 67-åring fortelle deg hvor David kjøpte ølet. Han har alltid vært glad i alkohol, drikker ikke så mye som tidligere, men drikker etter eget sigende fortsatt en til to flasker rødvin på kvelds- og nattestid. Sprit og tobakk, derimot, det har han lagt på hylla.

Van der Hagen har skrevet ei innholdsrik bok om Ingvar Ambjørnsen, en særegen norsk forfatter som kanskje er aller mest kjent for sine romaner om Elling og kompisen Kjell Bjarne. Han står på et vis i tradisjonen til Jens Bjørneboe og Ole Paus, to åpenbare forbilder. Skjønt, Ingvar Ambjørnsen viser seg som oftest, både til hverdags og fest, å være seg sjøl godt nok. Men som har vett nok i hue, og blod nok i hjertet, til å vite hvem han skal takke for suksessen. Og som heller ikke er redd for å gjøre det.