JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Journalist, redaktør og sakprosaforfatter Sven Egil Omdal er glad i Stavanger. For tre år siden viste han det til gagns da han ga ut boka om den litt annerledes historien om hjembyen Stavanger. Omdal hadde nemlig sett seg lei på at Stavanger, og omlandet rundt, særlig fra Østlandet og Oslo ble sett på som den mørke pietistiske delen av landet der befolkningen verken rykte eller drakk, men dyrket Jesus og i deprimerte stunder også mørkemenn. Ja, at Stavanger mer skulle takke Norge for at byen i det hele tatt var liv laga, ikke tvert om. Omdal dukket ned i materien, og sverget etter hvert til nettopp tvert om. Han ville fortelle om norgeshistorien fortalt fra vest.

Det betyr slett ikke at Omdal underslår verken den sterke misjonsbevegelsen eller avholdsbevegelsen som er knyttet til byen, men han gir ikke disse bevegelsene «skylda» for alt som har vederfart byen i moderne tid. Haugianerne fins, det samme gjør Lars Oftedal – og de har preget byen. Omdal er mer opptatt av industrireisningen som denne byen også bør være kjent for. Kjent er jo både sildefisket, seilskutetida, hermetikkindustrien, skipsbyggingen – og fra 1970-tallet oljeindustrien. Sistnevnte har jo ikke bare endret Stavanger og omegn, den har også endret Norge. På et tidspunkt var Stavanger landets største industriby. Og likevel var Arbeiderpartiet langt mindre i Stavanger enn i de andre større byene i Norge. De siste fire årene har riktig nok Arbeiderpartiet hatt ordføreren, men det skriver Omdal ikke så mye om. Arbeiderbevegelsen har aldri dominert Stavanger by.

Denne boka er en byhistorie. Og med sitt offensive utgangspunkt, vinkling ville kanskje journalister kalt det, kunne boka sjølsagt fort blitt en pompøs og skrytende fortelling om en by som er bedre enn alle andre. Det har boka slett ikke blitt. Omdal er en kunnskapsrik mann, han skriver morsomt og er sjølkritisk der det er nødvendig. Og han ruller opp historiene om byen mest kjente figurer som for eksempel forfatteren Alexander Kielland som har fått seg sin ruvende statue helt nede ved havna. I flosshatt og med stokk, og med en sjølbevisst holdning som han nok etter Omdals mening absolutt fortjener. Også Kielland har forandret byen, og kanskje også landet – i hvert fall gjennom sine fremragende romaner.

For de som ønsker seg mer kunnskap om hermetikkindustrien, og byens sardin- og brislingproduksjon på østkanten av byen, er det nok å ta av her. Christian Bjellands eventyrlige historie er med i Omdals fortelling – det skulle da bare mangle. Det er jo en askeladden-historie god som noen. 

Jeg leste denne boka mens jeg var på et to-dagers besøk i Stavanger. Det var ikke bortkastet tid. Omdal skriver godt, han skriver med en naturlig kjærlighet til en by som betyr mye for ham og som han nok mener i den seinere tid har fått altfor mye pepper, kanskje særlig av miljøbevegelsen, på grunn av sin oljeindustri. Helt mot slutten av boka trekker han også inn kilder som Aslak Sira Myhre, Tore Renberg og Siri Kalvig – de er vel ikke stort mindre glade i byen de heller.

Omdals Stavanger-biografi har blitt ei lærerik bok om en by vi alle bør ta på det største alvor, med eller uten oljevirksomhet. Og hvis du gjør som meg og tar deg en rundtur i de brosteinslagte smågatene i Stavanger, setter deg ned på en fortausrestaurant eller to, mens du reflekterer over hva du har lest, så kan det tenkes at du føler deg som et rikere menneske også. I hvert fall åndelig rikere.