JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Stein Stugu var i mange år tillitsvalgt for Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) på Ringnes Bryggeri. Den gangen lærte han hva arbeidslivet er – på godt og vondt. Han var med i 30 år. Helt til han skiftet jobb og ble med i De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte i 2007. Her har han vært siden. Og nå har han skrevet boka «Du har sparken!» - ei bok om amerikaniseringen av norsk arbeidsliv. Og det er særlig HR-avdelingene – det som tidligere gjerne ble kalt personalavdelingene – og den utviklingen som har skjedd der, Stugu konsentrerer seg om. Boka er en brannfakkel.

• Les vårt intervju med forfatteren Stein Stugu

Som tillitsvalgt var han aldri redd for å si fra, det er han heller ikke som forfatter. Og det er som tidligere stort sett arbeidsgiversiden som får passet sitt påskrevet. Han anerkjenner riktig nok at arbeidstakerne har vunnet mange kamper og seire siden 1977 – året da arbeidsmiljøloven kom. Men nå er det ifølge Stugu ting som tyder på at hierarkiet i arbeidslivet er på full fart tilbake. Inspirert at utviklingen i USA, både økonomisk og ideologisk. Riktig nok skjer dette i nye former, men han liker det ikke. Mye av denne utviklingen er det boka handler om. Samtidig er den også et forsvar for alt det som arbeidstakersiden har vunnet.

Likevel – Stugu mener vi står ved et veiskille. Han skriver i forordet: «Skal vi klare å forsvare og videreutvikle det som er vunnet, kreves det en fagbevegelse som gjør oss i stand til å handle, altså en sterk og bevisst fagbevegelse med engasjement og makt nedenfra».

Den som leter etter svaret på om denne fagbevegelsen fins i dag, finner ikke så altfor mye om dette i boka. Det er nok et savn for noen, men samtidig er det fullt forståelig at forfatteren ikke dukker særlig langt ned i denne materien. En drøfting av fagbevegelsens rolle – på godt og vondt – i den praktiske og daglige kampen, ville gjort boka dobbelt så stor. Om lag 250 sider kan være et greit mål for en bok av denne typen.

Men noen steder skinner det nok gjennom at det fins tillitsvalgte som kunne anstrengt seg noe mer. En problematisering av dette ville ha forskjøvet fokus, eller eventuelt utvannet budskapet. Stugus overordnete perspektiv er dessuten at kanskje det viktigste av alt i norsk arbeidsliv er at arbeidstakerne fagorganiserer seg. Også løsarbeiderne. På dette punktet har han sammenfallende synspunkter med Jonas Bals, en annen tidligere tillitsvalgt i fagbevegelsen som nylig også har skrevet bok om norsk arbeidsliv. Stugus hovedpoeng er at makta må komme nedenfra – ikke bare i arbeidslivet, men også i fagbevegelsen.

Stugu advarer mot en tiltakende individualisering – kanskje særlig når det gjelder avlønninger. Og er en varm tilhenger av kollektive ordninger og avtaler. Dessuten priser han arbeiderkollektivets betydning. Mens solidariteten arbeidstakerne mellom er selve limet i byggverket.

Boka er så vel analytisk som kritisk. Skal det innvendes noe, må det være at den kanskje har litt for få konkrete eksempler på hva som bør gjøres for å motvirke utviklingen. Et organisert arbeidsliv som bunnplanken, er greit nok – men hva så? Utviklingen Stugu beskriver som et langt kaldere og mer individualistisk arbeidsliv, med mye midlertidighet og høy grad av konkurranse, krever kanskje en motmakt som også fordrer konkrete løsninger – ikke bare ideologiske begrunnelser.

Men uten sammenligning for øvrig – også Karl Marx var bedre på å beskrive og analysere en samfunnsutvikling enn å komme med løsninger på hvordan denne utviklingen skulle – og burde – stanses.

Stugus bok – hvor tittelen gir sterke assosiasjoner til Donald Trumps realityprogram på amerikansk fjernsyn for noen år siden – er blitt en debattbok som forhåpentligvis skaper diskusjon. Ikke bare innad i fagbevegelsen, men gjerne også i arbeidslivet generelt.

For sjøl om mange av oss vil nikke gjenkjennende til mye av det forfatteren skriver om, fortjener hans tanker også litt motstand. Det vil i så fall bringe norsk arbeidsliv framover.