JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hovedpersonen i denne romanen bærer samme navn som forfatteren – og er i tillegg forfatter. Vi er vekselsvis i Tokyo og i California. Årsaken til det er at den japanskfødte Hiromi (uttales gjerne sjiromi i Tokyo) Itõ er gift med en amerikaner, en mye eldre ektemann som hun, som er et sted i 50-årene, nok er i ferd med å miste den helt store kjærlighetsinteressen for. De har imidlertid døtre sammen, hvor av den yngste fortsatt går på skolen. Og som mødre flest har Hiromi svært stor omsorg for barna.

Omsorg har hun også for sine aldrende, og snart døende, foreldre som befinner seg i Tokyo. Hun må derfor stadig ta flyet mellom de to verdensdelene. Og hun gjør det etter hvert med mindre og mindre glede.

Gjennom noen konsentrerte måneder får leserne innsikt i hennes tanker om svært mye av livets viderverdigheter. Det er særlig alderdommen – eller menneskets aldringsprosess, forfatteren har sterke tanker, refleksjoner og meninger om. Begge foreldrene er demente, mens ektemannen også er merket av livets gang. Samtidig ser hun klare forfallstrekk hos seg sjøl. Hun sliter også med hvor mye tid og krefter hun skal bruke på andre enn seg sjøl. Alt dette blandes med referanser og visdomsord fra japanske samtidspoeter, folkeeventyr og klassiske buddhistiske tekster. Alt dette redegjør hun for etter hvert kapittel som om det var en sakprosabok.

Hiromi Itõ er nok en lite kjent forfatter her til lands. I Japan debuterte hun allerede i 1978 og har skrevet litterære tekster i mange sjangre. I 20 år, fra 1997 til 2017 bodde hun i USA. På bokomslaget hevdes det at det var hennes interesse for den amerikanske urbefolkningen som drev henne over Stillehavet. Hun er kjent for å skrive i en ganske rå og liketil stil. Denne romanen er ikke noe unntak. Hun kaller en spade for en spade.

Hvem er så tornetrekkeren? Jo, den mirakuløse Jizõ fra Sugamo. Han dukker opp i fortellingen med noe ujevne mellomrom.

Dette er en svært annerledes virkelighetsroman, vel verdt å lese.