JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Romaner fra Albania, en gang det enslige sosialistiske fyrtårnet på Balkan, er ikke hverdagskost i norsk oversettelse, men desto gledeligere når de utgis. Og dette er til og med en god roman skrevet av en akademiker som både er professor i politisk teori og filosofi, en roman med klare biografiske trekk. Jeg-fortelleren og forfatteren har samme navn, noe de siste årenes virkelighetslitteratur har gjort oss lesere ganske fortrolig med, men det er rimelig å anta at ikke alt i romanen er en tro kopi av virkeligheten. Som kjent er dette heller ikke mulig. Språk og virkelighet er nok to sider av samme sak, men aldri identiske.

Dette er en slags dannelsesroman. Vi møter Lea som er ei elleve år gammel skolejente, like tro mot Albanias sosialistiske regime, like glad i landets store far Enver Hoxha, som sine foreldre. Skjønt, mor og far er ikke helt enige om alt. Det er far som er den mest ortodokse av dem. Enn så lenge.

For vi er i 1990, det er store ideologiske skifter på gang i Europa. Berlinmuren er revet, snart skal Sovjetunionen oppløses. Kina har varslet at landet vil gå sin egen vei. Og snart er også den særegne sosialismen i Albania, en slags krysning av maoisme og stalinisme, over. Fortellerens beskrivelser av en del av det rigide livet for folk flest i det sosialistiske Albania, er ganske morsom lesning. Det enkle vareutvalget, køene, fattigdommen, trofastheten mot regimet, den individuelle ufriheten – alt dette er egentlig ganske tragiske livsbetingelser og lite å le av. Likevel klarer Ypi å kaste lystige glimt over de mest absurde sidene av dette. Skjønt, det er mye av dette vi kjenner fra før av. En gang ble det kalt anti-kommunisme hos de aller mest politisk religiøse. Forfatteren er imidlertid og heldigvis ikke bare negativ, men finner også verdier i det gamle albanske samfunnssystemet det kunne vært en fordel å ha spart litt mer på.

For denne romanen om Leas vei til å bli voksen i et land som mer ligner et synkende ideologisk og politisk skip, ville ikke skilt seg nevneverdig ut fra gjennomsnittet om det ikke var for at den også inntar et like kritisk og ironisk perspektiv på tida etter sosialismens fall – når Albania som alle de andre sosialistiske landene i Europa blir tvunget over i kapitalismens og nyliberalismens spor. Leas far blir nærmest over natta arbeidsløs, det nye, «vestlige» samfunnssystemet ble heller ikke for Albania et paradis på jord. Kanskje var ikke onkel Enver så hakkende gal likevel? For hvordan står det til med folks trygghet og sikkerhet nå? Hva skal de bruke den nye friheten sin til?

Romanen «Fri» er en velskrevet, vakker og intelligent roman om en utvikling i Europa vi alle har godt av å reflektere litt over. Kanskje er det menneskets lodd å lengte etter det stedet hvor gresset er grønnest, men det er likevel ikke sikkert at det stedet er hos naboen.