JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg begynte på gymnaset i 1972. Sjøl om jeg ikke er født og oppvokst mer enn to mil fra Oslo, visste jeg ikke noe om at et sted som Forsøksgym eksisterte – dette skoleprosjektet til Mosse Jørgensen og andre politisk radikale lærere og elever som ville ha en antiautoritær skole hinsides hva som de fleste besteborgere kunne svelge. Mine foreldre var riktig nok ingen besteborgere – de var trygt plasserte blant arbeiderklassen. Men heller ikke blant arbeiderklassen – den mer tradisjonelle – var Forsøksgym – eller FGO – helt stuerein. Jeg havnet i hvert fall på Lillestrøm Gymnas – antagelig FGOs rake motsetning. Reaksjonær som den skolen var i hele sin grunnstruktur.

I år er det 50 år siden FGO ble etablert. Og da kom det sjølsagt ei bok om dette 1960-talls fenomenet. Skrevet av to elever som begynte der i 1979. Og la det være sagt med en gang – uansett hva du mener om FGO som pedagogisk prosjekt: Det er blitt ei flott og annerledes bok.

• Les også: Fristaten Forsøksgym – et politisk pedagogisk opprør

Begrepet gjennomillustrert fortjener her virkelig å bli brukt. Ikke bare er det mange bilder og faksimiler, men det er helt sett bort fra bildenes fototekniske kvalitet der bildene har historisk verdi. Og svært mange av dem har jo det. Dessuten er de både i svart-hvitt og i farger – i en herlig anarkistisk blanding. Mange av dem sier såkalt «mer enn tusen ord» sjøl om det kanskje (?) er i overkant mange fra allmannamøter – et særegent FGO-fenomen.

Og som Tron Furu – en tidligere elev – i dag filosof – sier i et intervju fra boka: «De andre gikk på skole i tre år, og så hadde de to ukers russetid, mens vi hadde to uker skole og tre år med russetid.»

Et annet fenomen som var påfallende blant de annerledestenkende på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet var at det grovt sagt var to leirer: De som hadde et nokså ferdigsnekra politisk program – og gjerne var medlem av SF, ml-bevegelsen eller andre progressive organisasjoner med få medlemmer – eller de som bare var annerledes: hippier, anarkister, anarko-syndikalister og andre rariteter. Rariteter sett med dagens generasjons øyne. Og foreldregenerasjonens. Begge leirene hadde sin meningsfeller på FGO, og boka viser vel at det ikke bestandig var sånn at de var verdens beste venner. De fleste var i teorien for fri hasj, men ikke alle mente dette i praksis. Det blir sjelden politiske opprør – for ikke å snakke om revolusjon – om du er i en altfor rusa tilstand. .

Det er umulig å komme utenom Mosse Jørgensen i ei bok om FGO. Samtidig er det litt sår lesning det som handler om henne. Hun var ikke FGOs initiativtaker – det var det tre elever som var – men hun var den første skolelederen. Det varte imidlertid bare i to år. Og det går tydelig fram av boka at hun ikke orket mer. Det var neppe av arbeidsmessige grunner at hun sluttet, men mer av skuffelse over at skolen pedagogisk ikke ble det hun hadde håpet. Etter hvert ble det ganske vanlig med delt ledelse av skolen. Det er jo en form for demokrati det også – demokratibegrepet sto sterkt på FGO. Og det skulle være direkte demokrati, det skulle være antiautoritært.

I 2004 – etter 37 år var det slutt. De siste 40-50 sidene av boka handler om den lange nedleggelsen – seigpiningen. Her er både tekst og bilder stemt i moll. Til og med som leser blir du glad i FGO gjennom lesningen av de første 250 sidene. Så kommer den nest siste flyttingen – til Linderud – og til skolens svanesang. For skolen flyttet en del rundt – og slett ikke alle av byens politikere syns skolen var like verneverdig. Naturlig nok var det den politiske høyresida som var de mest skeptiske – ja, noen var direkte fiendtlige.

En del kjendiser har gjennom 37 år gått på FGO. Boka nevner flere av dem, og noen er også intervjuet separat. Intervjuene fungerer bra da dette bryter opp den fortellende sjangeren til Cecilie Winger som står bak teksten. Dette blir aldri monotont, aldri kjedelig – aldri likegyldig.

Det kan hende boka er for spesielt interesserte – det skal jeg ikke være helt blind for. Både for dem som har gått på FGO og alle vi som skulle ønske at vi hadde gått der. Men som politisk og pedagogisk prosjekt bør fortellingen om FGO også vekke noen konstruktive refleksjoner hos dagens generasjon. Makan til skole har vi aldri hatt i Norge – verken før eller seinere.

«Da tenåringene tok makta» er blitt et dokument om et fenomen og ei tid som nostalgikerne blant oss nesten aldri får nok av. Bare det er verdt å feire.