JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Noen av oss syns at det å snakke eller skrive såkalt rett fra levra er en hedersbetegnelse. Men en sånn type ærlighet og likefremhet der den som uttrykker seg har lite eller ingenting å skjule, må ha et visst minimum av form og eleganse for at det skal bli vellykket og respektabelt. Ellers blir det bare plumpt. Dessverre er den tidligere arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (FrP) i sin bok «Bare gjør det» nettopp det: plump. Hans selvbiografiske apologi «Bare gjør det» er ei bok som skal rettferdiggjøre det aller meste han har gjort her i livet, så vel det politiske i det offentlige rom som det private i hjem og ferier. Makan til oppgjør med mennesker han har truffet på sin vei som Eriksson leverer i denne boka skal du lete lenge etter. For tiden flommer det over av sjøloppgjør i relativt subjektiv prosa – kan det være trenden i sosiale medier som har fått innpass også i litteraturen mellom stive permer? Erikssons bok kunne han og forlaget like godt ha utgitt på Facebook!

Det er en moralisme og en karaktersetting i denne boka som går det aller meste jeg har lest en høy gang. Siden forfatteren sjøl er hovedpersonen, er det kanskje ikke riktig å anklage han for at han deltar blant persongalleriet her – men det er sjelden du leser ei bok der forfatteren sjøl tar såpas stor plass. Også i en sjølbiografi.Eriksson er allestedsnærværende – hele tida. På de få stedene i boka der Eriksson erkjenner at han har tatt feil, gjort ukloke politiske eller personlige valg, blir han også her helten fordi han skryter hemningsløst av sin egen ærlighet, sin egen evne til sjølrefleksjon og evne til å innrømme feil. Fremskrittspartiet gjør han nærmest om til en egen religiøs bevegelse i svært så positiv forstand. Det er ærlig, usminket – men ikke særlig tillitsvekkende. Han innrømmer da også glatt at FrP er hans liv.

Å gå inn på alle hans politiske resonnementer er ikke mulig i en bokanmeldelse. Eriksson mener stort sett han har rett uansett. Det må han gjerne, det er ikke noe ulovlig og kritikkverdig i akkurat det. Men hadde han gitt sine motspillere i boka litt mer albuerom, litt mer sympatiske trekk, ville det kanskje ikke sett så ille ut. Men nei da, her tas både ballen og mannen i et eneste jafs. Aller verst går det kanskje utover den tidligere arbeidsministeren Dag Terje Andersen fra Arbeiderpartiet, et parti Eriksson for øvrig – i likhet med svært andre FrP-ere – hater så intenst at bare det blir i nærheten av usaklig. Dette er en merkelig strategi fra en mann som sutrer over at FrP-ere alltid blir tatt på en usaklig måte.

Noen smakebiter fra boka er på sin plass, her ett fra bitterheten når han blir vraket som statsråd i desember 2015. «Med min avgang sa FrP fra seg et departement med ansvar for saker som trolig er viktigst for folk flest, saker som handler om arbeid og inntekt. Jeg mener det var en strategisk skivebom av partiledelsen. At jeg personlig ikke lenger skulle sitte i statsrådstolen, var nå så. Det finnes mange gode politikere i FrP som kunne gjort en god jobb på arbeidslivsfeltet. Jeg var ikke unik i så henseende, men jeg mener jeg hadde de beste forutsetningene for å lede departementet.» Det mangler med andre ord lite på sjøltilliten hos den tidligere statsråden fra Verdal.

Den store stygge ulven i boka ved siden av Arbeiderpartiet og diverse SV-ere, er LO som han stort sett mener er kronisk bakstreverske og gammeldagse. I hvert fall der LO er uenig med ham, og det var jo LO som regel. Dette må han sjølsagt få lov til å mene. Den hyppige bruken av begrepet «LO-pamp» taler imidlertid for seg. I debatten om midlertidige stillinger som han er en sterk tilhenger av, og LO motstander av, skriver Eriksson blant annet: «LO kunne satt seg i førersete og vært med på å skape en ny arbeidslivspolitikk som er rustet til å møte trendene vi vet kommer. I stedet valgt altså LO å ta på seg skylapper og være mot alt av endringer, og dermed gå baklengs inn i fremtiden. Snakk om å gå i vranglås. Gerd Kristiansen minner meg om en trassig unge som selv har valgt å sette seg på sidelinja.»

Og i diskusjonen om NAV, hvor Eriksson mener han var ryddegutt og fikk alt på rett kjøl igjen, hudfletter han LO og mener at fagbevegelsen er helt på tryne. Deretter fyrer han av denne salva: «LO må bli langt flinkere til å fornye seg. I etterkrigstiden tok LO rollen som sentral premissleverandør i utviklingen med å bygge Velferds-Norge. De var med på å bygge et moderne arbeidsliv med moderne velferdsordninger. Derfor er det et sorgens kapittel at de henger igjen i fortidens løsninger.»

Eriksson har sjølsagt sin fulle rett til å kritisere LO, men i denne boka gjør han det svært lite intelligent og helt respektløst. Og dessuten med total mangel på historisk forståelse.

Måten han omtaler journalister i sin alminnelighet, og noen navngitte i særdeleshet er også trist lesning.

Sånn omtrent midtveis i boka skriver han om en seanse på bakrommet etter en debatt i NRKs «Debatten» hvor en av Gerd Kristiansens medarbeidere skal ha kommet inn til ham. Og hør her: «Mens vi sitter der og småprater, forteller han at LO-lederen på forhånd var preppet på kun to argumenter, men heller ikke noe så enkelt klarte hun å levere på. Slik jeg husker samtalen, fortalte han videre at Gerd var en dårlig debattant. Hun hadde verken kunnskap eller retorikk. Jeg mener også bestemt at han sa at han gledet seg til LO fikk ny leder. Men han håpet det ikke ble Tor-Arne Solbakken, som bare hadde retorikk, men ikke kunnskap. Hans-Christian Gabrielsen, derimot, var ønskevalget. En mann som hadde begge deler, ifølge Gerds kompanjong.»

Sterke saker. Så avslutter han med å skrive at dette er den verste og mest åpenlyse dolkingen han har vært vitne til. Og det kan han sikkert ha rett i, men er historien sann? Og hvis den er det, hvorfor kan han ikke navngi medarbeideren? Er det fordi den i sitt vesen er injurierende? Uansett – det hele er sladder på facebook-nivå.

Det er greit å skrive rett fra levra, eller bare å gjøre det, som er Erikssons måte å uttrykke det på. Men skal det stå til troende, må det gjøres på en langt mer elegant måte enn dette her, Robert Eriksson. Så heroisk som du framstår her, er ingen. Det blir bare pinlig.