JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er en stor roman i mer enn en forstand. Den er mektig i sitt innhold, den er formfullendt – og den er på 900 sider. Den er blytung, en svir å lese, den er god og vond på samme tid. Litteratur skal berøre, denne romanen gjør nettopp det.

Et par ord om forfatteren som nok de færreste kjenner så veldig godt. «W.E.B. Du Bois’ kjærlighetssanger» er Honorée Fanonne Jeffers’ første roman, men hun har før dette fem kritikerroste diktsamlinger bak seg pluss noen essayer. Hun er professor i engelsk litteratur, født i 1967 og underviser ved University of Oklahoma. Tittelen på denne romanen viser til den svarte amerikanske sosiologen, historikeren og forfatteren Wlliam Edward Burghardt Du Bois (1868-1963) som var en pioner i bevisstgjøringen av USAs svarte befolkning og en viktig borgerrettsaktivist. Særlig var han opptatt av slaveriet.

Dette er en historisk roman. Den er ikke revolusjonerende i sin komposisjon, den beveger seg mellom nåtid og historisk tid. Nokså uanstrengt. I nåtid følger vi jeg-fortelleren Ailey Pearl Garfield fra sørstatsbyen Chicasetta, en fiktiv by som forfatteren har lagt til staten Georgia – en delstat på østkysten som tok imot mange slaver. Også Martin Luther King Jr. var fra Georgia. Familien til Ailey har bodd i denne byen i flere generasjoner, og Ailey forteller deres historie som er sterk kost. Vi møter en gjeng med bokstavelig talt fargerike personer. Å gjenfortelle en bok på over 900 sider, har lite for seg – sett av noen dager og les boka. Da får du hele slavehistorien under huden.

Historien om USA er historien om de svarte afrikanernes kamp for frihet og menneskeverd, er det et klokt menneske som har sagt. Denne romanen viser dette til fulle. Afroamerikanernes betydning for det nord-amerikanske samfunnet kan aldri overvurderes. Det ville ikke eksistert et USA sånn vi i dag kjenner det uten dem, og uten slaveriet.

Men det er ikke hele historien. Før de afrikanske slavene ble tvangsflyttet med vold over Atlanterhavet til det noen en gang trodde var India, bodde det en urbefolkning der. Som kjent ble de raskt benevnt som indianere. Like kjent er det at de hvite europeerne som fant ut at dette store kontinentet, kunne det kanskje være en god idé å gjøre noe med, og stjal jorda fra urbefolkningen.

Mye litteratur, både skjønn- og sakprosalitteratur, er skrevet om så vel slaveriet som utdrivelsen av urbefolkningen. Men svært få bøker er skrevet som rommer begge deler i en og samme historie. Denne romanen gjør det. Og det gjør den så spesiell, så viktig. For med en liten omskriving av Leonard Cohen: Først tok de hvite europeerne indianernes land, så tok de afrikanske slaver. Og skapte seg sitt kapitalistiske rike, basert på vold, undertrykkelse og menneskeforakt.

Alt dette handler denne fantastiske, historiske fortellingen om. Og den har et feministisk anslag som viser svarte kvinner som har måttet finne seg i det meste, men likevel var sterke nok til å stå opp for hva de trodde på – og som var i stand til å hedre sin afrikanske arv. Skaffe seg utdannelse og aldri gi opp.

Det er sjelden jeg leser så sterke bøker som dette. Og det er ikke ofte jeg er gjennomsvett når lesingen er over.