JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Denne over ti år gamle fortellingen om et sjølmord er historien om Mia og dattera hennes Trude, sistnevnte er identisk med tekstens forfatter. Mia er hennes mor. Eller mer presist: var.

Mia Lorentzen, født Skøien og på Hønefoss, flyttet etter hvert til Eidsvold på Øvre Romerike og hadde til tross for skilsmissen med Per i starten av sitt liv gode dager. I 1974 fikk hun en datter, denne bokas forfatter, men da datteren var 15 år, snudde livet seg radikalt. Kanskje var det en hendelse med et ustemt piano som var årsaken, det er ikke så godt å si – heller ikke datteren Trude har et godt nok svar på det. Eller utallige leger som har blitt konfrontert med saken. Mia blir psykisk syk, fort suicidal – og en dag på Sentralsykehuset i Akershus, i dag Ahus i Lørenskog, går det galt. Mia hopper ut fra sjuende etasje. Og et 46 år langt liv er over. Igjen sitter en datter, knust av sorg. De var ikke bare mor og datter, Mia og Trude, de var også bestevenninner.

Trude Lorentzen er en prisbelønnet journalist og forteller. Sist lest som forfatteren av boka «Quislings koffert», en rørende historie som ikke bare er godt fortalt og skrevet, men som også kaster nytt lys over den verdensberømte landssvikeren. «Mysteriet mamma» er ikke mindre rørende.

At denne boka er en datters kjærlighetserklæring til sin mor, er et lettere understatement. Heldigvis styrer den unna melankoli og klisne klisjeer om et mor-datter-forhold. Ikke mindre viktig er det at denne ektefølte, personlige historien om livet til – og savnet av – en elsket mor, også har et langt mer allment siktemål. Forfatteren skriver rett ut, og særlig mot slutten, at vi i altfor stor grad forsøker å fortrenge sjølmordet som fenomen. Til tross for at det er mange som årlig begår sjølmord, også her til lands – verdens lykkeligste sted på jorden. Til og med i dødsannonser og nekrologer skyr vi sjølmordet som pesten. Vi fortrenger realitetene, vi snakker ikke om dette. Det er nærmest skambelagt.

Jeg leser denne teksten som et forsøk på å stikke hull på dette, ikke gjøre sjølmordet stuereint i betydningen trivielt, men heller ikke glemme at det er en del av flere menneskers liv – og dermed blir det en realitet for mange pårørende også. Sånn det ble for unge Trude som jugde om og fortrengte problematikken for venninner og bekjente.

Et annet aspekt ved denne historien er at det som oftest er lite andre mennesker kan gjøre når de oppdager suicidale trekk hos mennesker som står dem nær. Trude stiller seg igjen og igjen spørsmålet om hvorfor hennes mor valgte å ta sitt eget liv – kunne hun ikke skjenket en tanke til sin egen datter, hennes eneste barn? Men det kan sjølmordkandidater dessverre påfallende sjelden ikke. I sin fortvilelse blir de mest sannsynlig svært egensindig, sjølopptatte og lukket inn i sin egen verden, en verden som er mørk som Guinness.

Et annet spørsmål de gjenlevende som regel stiller seg er om det var deres feil. Kunne de gjort noe annerledes? Så også i denne sterke fortellingen. Men her har neppe forfatteren gjort så mye feil, hun forgudet sin mor. Og sjølmordet blir det bokas tittel lover: Et mysterium. Boka er imidlertid ikke et mysterium, den er noe så enkelt og greit som en flott fortelling. Til ettertanke for oss alle.