JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den sør-afrikanske forfatteren J.M. Coetzee, en svært prisbelønnet forfatter med blant annet Nobels litteraturpris fra 2003 i beltet ga for snart femten år siden ut sitt siste bind i den fiksjonaliserte biografen om seg sjøl – med tittelen «Sommer». Det var en oppfølger til «Barndom» og «Ungdom» som de to første bøkene het. Stilistisk er dette tredje bindet noe helt annet.

Forfatteren Coetzee, som her fraviker på en del faktiske punkter fra virkelighetens er til alt overmål også død. En ung engelsk forfatter og journalist med navn Vincent har satt seg fore å skrive en biografi om Coetzees år fra 1972 til han slo gjennom som forfatter i 1977. Da hadde han levd en del år i USA og London, men altså flyttet tilbake til Cape Town. Coetzee er en litt merkelig blanding av engelsk og boer, og slett ingen uttalt politisk forfatter. Riktig nok syntes han ikke særlig om apartheidtida, hvem gjorde vel det, men dette blir sjelden eller aldri eksplisitt tematisert. Det framgår faktisk av «Sommer», sjøl om det er aldri så mye fiksjon, at Coetzee ikke kunne fordra politisk litteratur – litteratur med et tydelig og villet politisk budskap.

Det originale ved «Sommer» er at som grunnlag for sin biografi har Vincent valgt seg ut fem personer i Coetzees liv, fire kvinner og en mann, som han intervjuer rundt 2007 og 2008 – da altså Coetzee i henhold til denne romanen er død. Dermed har han heller ingen muligheter til å forsvare seg. Disse intervjuene skrives så ut, og det er stort sett det vi blir tilbudt som lesere. Men ikke bare transkripsjoner av intervjuene, vi får også lese samtalene mellom Vincent og intervjuobjektene. Flere av de kvinnelige intervjuobjektene hadde Coetzee også et kjærlighetsforhold til. Og ingen av dem presenterer han som særlig sympatisk, snarere tvert om. I tillegg er han ganske keitete på de fleste andre felter også – ifølge kildene. Ja, en av dem, en tidligere danser, kaller ham bare for tremannen. Det henspeiler på hvordan han beveger kroppen. Uten innlevelse, uten musikalitet og anlegg for grasiøse bevegelser.

Samtidig er det jo altså den høyst levende forfatteren Coetzee som skriver denne boka. Det vitner om en til de grader sjølutleverende forfatter, en forfatter som nærmest går Karl Ove Knausgård en høy gang i å skildre seg som et rasshøl. Det fører også til en del morsomme scener, dog ingen for tidlig sædavgang.

Det er en stor forfatter som står bak «Sommer». Stilen er lekende, intellektuell, språklig elegant – den var oversikt og kontroll over sine virkemidler fra første til siste setning. Håndverksmessig nærmest suveren. Og blir aldri kjedelig sjøl om den tunge pessimismen som gjennomsyrer for eksempel Coetzees forhold til en aldrende og dødskjedelig far, kverner og kverner gjennom mange av de 271 sidene.

J.M. Coetzee har vunnet Booker-prisen to ganger. For denne ble han «bare» nominert. Så får vi heller tilgi ham at han holder de brennbare politiske temaene i sitt hjemland, på mange armlengders avstand. Han flyttet etter hvert også derfra igjen. Antagelig fordi han mente han ikke hadde noe der å gjøre.