JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kanskje er oppvekstromanen den mest brukte skjønnlitterære sjangeren vi kjenner til. Og den funker forbløffende ofte bra på leseren. Kan det ha noe med gjenkjennbarheten? Det nostalgiske draget sånne tekster ofte har? Vi har jo alle en barn- og ungdom bak også. En ungdom mange av oss drømmer tilbake til etter hver som årene går.

Hans Christian Grønn, i romanen «Lindebergevangeliet» bare kalt Chris, er oppvokst på Lindeberg i Groruddalen i Oslo, ikke langt fra Furuset. Født i 1973, og har delt livet med to foreldre og to brødre – en storebror og en lillebror. Faren var en avdanket og noe forfyllet sjømann som ble omvendt til Jesus da han traff moren til Chris. Hun stammer fra et tettsted i nærheten av Ulsteinvik. De tre brødrene var uatskillelige. Dette er utgangspunktet for Grønns oppvekstroman «Lindebergevangeliet», en roman som blander en ekstrem kjærlighet til kameratskapet, men også rivaliseringen, i Groruddalen, kjærlighet til Jesus og til ishockey – særlig til den gudbenådede Bjørn «Botta» Skaare som døde bare 31 år gammel i en bilulykke. Norges beste ishockeyspiller ever, mener de tre brødrene – og mange, mange flere.

Grønns roman er sterkt beslektet med så vel Ingvar Ambjørnsens mange romaner, særlig Pelle og Proffen-bøkene, og Lars Saabye Christensens guttebøker fra Skillebekk og Frogner. Språket er umiskjennelig Oslo østkant, setningene er ofte korte og konsise. Det gis sjelden rom for lange og intrikate grublerier. Vi er aldri i tvil om hvor handlingene utspiller seg.

De tre brødrene Grønn er sjelden langt fra hverandre. De er sammensveiset, ja – det er hele familien egentlig. Skjønt, en familie har ofte et svart får. I familien Grønn er det storebror Per Roar som drar den litt for langt. Vi følger et helt ungdomsmiljø som etter hvert som de vokser til, ikke bare er i overkant interessert i sport – særlig ishockey – men også i musikk, i hverandre og i litt uskyldig småkriminalitet. Og det er sistnevnte som til slutt bringer Per Roar inn bak lås og slå.

Romanen er sjølsagt komponert i tre perioder, som en ishockeykamp, og en avslutning forfatteren har kalt sudden death – altså en forlengelser av kampen når det hele ender uavgjort, på ishockeyspråket. Forfatteren sjøl er for øvrig den beste spilleren av dem, men når aldri «Botta» til knehasene. Innimellom får vi korte nåtidsbetraktninger der hovedpersonen er på vei til en gravlund der han skal møte moren og lillebroren. Vi skjønner tidlig at i nåtid er verken faren eller storebror Per Roar i live lenger, at det er deres gravsteiner de tre skal besøke. Kanskje burde dette vært skjult litt bedre? Skjønt, dette er en bagatell.

Grønn har skrevet en feelgood-roman det er veldig lett å like. Om et varmt kameratskap, om at blod er tjukkere enn vann – og framfor alt om hvor viktig det er å ha en lidenskap i livet. Her er «Botta», Jesus, Groruddalen og kjærligheten på samme banehalvdel – ja, på samme lag. Det er vakkert, det er intenst – det virker ekte. På sitt beste får denne romanen oss til å lengte tilbake til ei tid som ikke lenger er, ei tid da verden utenfor smarttelefonen virkelig betydde noe. Og ikke minst at om fortellingen er god, er det meste tillatt.