Knut Arne Sanden, rådgiver på LO-kontoret i Brussel

Etter den russiske angrepskrigen mot Ukraina, har flere i Norge kommet på banen med krav om en ny EU-debatt.

Flere av disse er folk som i 1972 var mot, men som i 1994 var blitt for.

Det er ikke ulikt min egen politiske reise i EU-saken: Nei i 1972 og et noe reservert ja i 1994. Det skyldtes i første rekke at jeg så hvor omfattende EØS-avtalen egentlig ble, uten noe folkeavstemning. Med de fire frihetene på plass, et felles marked og samarbeid på en rekke «flankerende områder», var mye av nei til EU-argumentene borte. Norge ville være et slags B-medlem, men uten stemmerett. Norge er cirka 70 prosent medlem, ifølge Torbjørn Jagland, som også hadde gått fra nei til ja i 1994. Forøvrig i likhet med en annen tidligere AUF-leder, Bjørn Tore Godal. Begge vil nå ha en ny runde.

Jeg vet ikke om jeg orker, eller gidder. Motstanden mot EU-medlemskap er fortsatt massiv, og oppslutningen om EØS-avtalen er like stor, det vil si på rundt 60-70 prosent. Men når ikke en gang Norges folkevalgte i Stortinget, som skal vedta landets lover, føler at det er ubekvemt at så mye bestemmes i Brussel reagerer, ja da er det tungt å argumentere mot en opinion som ikke er så opptatt av det mer strategiske som å «å sitte ved bordet når beslutninger fattes». Det vil jo uansett ikke bli vanlige folk som vil komme til å sitte der.

Siden 1994 er «den politiske eliten» blitt mer befestet som begrep og den sitter ikke lenger bare i Brussel, men også her i Norge.

Slagordet fra 1972 om at det er langt til Oslo, men enda lenger til Brussel, er kanskje ikke så gyldig lenger. Det oppfattes kanskje av folk flest som like fjernt.

Derfor blir det en ganske sær intellektuell øvelse om Norges «plassering» og «ansvar i Europa», samt fred mellom gamle fiender, som neppe vil rikke ihuga EU-motstandere og skeptikere.

Norge forsonte seg med tyskerne da landet slapp inn i NATO og hver dag etter, med tyske bobiler og rovfiskere på helårsbesøk.

De edle argumenter om EUs overnasjonale fortreffeligheter, vil neppe være «bærekraftige » i en hverdag som handler om helt andre ting. Krigen i Ukraina har vart et halvt år uten at antallet for EU i Norge har rikket seg særlig. For Sverige og Finland var EU ikke nok, de måtte ha NATO også.

Heller ikke spørsmålet om adgang til vaksiner synes umulig å løse med nåværende EØS-status. Jeg ser ikke for meg en vaksine-nekting fra EU til en energipartner som er blitt livsviktig for EU-landenes evne til overlevelse. Norge kan antakelig få en avtale med EUs framtidige helseunion, om den kommer, selv om EUs grunnlov kanskje ikke åpner for ikke-medlemsland.

Prosessen fram til en ny folkeavstemning må starte med at et flertall på Stortinget, utgått av at flere partier vil sende enda en ny søknad. Det virker lite sannsynlig, særlig når man hører hva de fleste av partienes ungdomsorganisasjoner mener. De skal representere alle de som ikke fikk stemme i 1994. Ungdomsorganisasjonene gjenbruker argumentene for tredje gang fra 1972 og 1994, inkludert det om norsk selvråderett, som om EØS-avtalen ikke finnes. At ungdom som ikke er medlemmer mener noe annet, påvirker ikke organisasjonene.

Dersom så skulle skje må regjeringen søke om medlemskap og deretter framforhandle en ny medlemskapsavtale, den tredje i rekken. EU har aldri gjort det før. Om det likevel vil komme til å skje, vil forhandlingene dreie seg om tre ting: En felles valuta (euro), en ny fiskeriavtale og en ny landbruksavtale. Dette skjer med et EU bestående av 27 land og ikke seks, som i 1972 eller 15 som i 1994. Hvor langt vil de strekke seg for å gi Europas nest rikeste land særfordeler?

Og hvor mye vil EU gi dersom de frykter et nytt nei? I 1994 ga de litt for å hjelpe til for et ja, men ikke nok. Vil de sist ankomne medlemslandene godkjenne en avtale med Norge som inneholder ting de selv ikke fikk?

Dersom man kommer fram til et anbefalt resultat, som kanskje innebærer et bilde av Håkon Magnus på euro-myntene, men ikke på sedlene, vil det overbevise folket om at et ja er riktig?

Vil noen gang Fiskarlaget og Bondelaget kunne anbefale en avtale på deres områder som «god nok»? Og vil deres etterkommere i fjerde og femte ledd med egen fjellhytte og hytte nær sjøen, stemme mot primærnæringenes syn?

Gro Harlem Brundtland funderte etter 1994-avstemningen om man, dersom et nytt forsøk, skulle ha en folkeavstemning først om å søke og deretter overlate til Stortinget å stemme over tilslutningsavtalen.

At det skulle oppstå et slikt folkekrav, har jeg problemer med å se.

Noen påpeker at det i de to tidligere prosessene var elementer utenfor Norge som presset oss dit. Det at Danmark og Storbritannia ville forlate EFTA til fordel for EF/EU, eller at naboland som Sverige og Finland ville nedprioritere eller «forlate Norden». Intet slikt «utenforsug» hadde noen avgjørende effekt.

Så denne pessimistiske «analysen» ender opp med at enten er nordmenn genetisk skrudd sammen med kromosomer mot EU-medlemskap eller så er de blitt varig vaksinert gjennom to folkeavstemningsdoser.

En tredje «boost» nå vil antagelig bare forsterke immunforsvaret.

Så konklusjonen blir: EØS-avtalen, med ulike nye tilbygg, vil sammen med NATO-medlemskap, bli Norges forankring.

Det får holde.

En ny EU-debatt vil jeg neppe orke.

Nei takk.