Øivind T. Hansen, Ap- og LO-medlem. Tidligere valgkampsjef i LO

Aps landsstyre har diskutert gode strategier videre mot valget. Det er viktig å samle seg bak noen klare veivalg videre. Selvpining må vi legge bak oss. Dystre meningsmålinger svir. Nå gjelder det å komme opp fra knestående og på offensiven.

Noen mener det er nytteløst og varsler sosialdemokratiets død. Det er ikke noe nytt. Og det kommer gjerne fra politiske «venner» som aldri har vært medlem av Arbeiderpartiet.

Faktum er at partiet alltid har kommet seg opp av bølgedaler og velgerflukt. En kjent historiker og SV-politiker sa en gang at vi må alltid være forsiktige med å dømme ut Ap. Det var da SV var høyt oppe og Ap langt nede. Som i dag.

Ap klarer seg gjennom krise på krise selv om noen mener Ap har utspilt sin historiske rolle.

Jeg frykter ikke at partiet vil forsvinne, som noen har flagget. Kritikk og debatt er viktig. Og nødvendig. Men mange av oss er veldig lei denne hoggingen hele tiden. Og vi kommer ikke på offensiven hvis partifolk hver eneste dag snakker ned partiet og regjeringen. Da går det til helvete.

Lojalitet kan noen tenke litt mer på. Lojalitet er kanskje den viktigste ballasten et parti må ha. Noen av dagens tillitsvalgte og tidligere topptillitsvalgte bør lese Einar Gerhardsens «Tillitsmannen» en gang til. Ikke minst i respekt med alle partisliterne der ute. De er tross alt den viktigste ressursen partiet har. Hver eneste dag står de på.

Og enkelte spaltister og kommentatorer driver etter min mening regelrett mobbing av Støre. Han tåler det nok. Men det får jaggu være en grense.

Hver gang Ap har kommet seg opp fra tilbakegang har partiet først erkjent at det er krise og sviktende tillit hos kjernegruppene. Det skjedde etter valget i 2001 da et kollektivt løft i arbeiderbevegelsen ga ny politikk og valgseier i 2005. Det skyldes ikke minst LOs store innsats, men også en bred rødgrønn plattform. Ap vant på det. Og alle de rødgrønne partiene gikk styrket ut av denne felles linjen.

Og vi vant valget i 2009 grunnet en krisehåndtering av finanskrisen som folk flest sluttet opp om. Valget i 2013 ble tapt på slitasje og utmattelse og mangel på et tydelig prosjekt for veien videre. Ikke ideologi.

2017 tapte vi på arbeidsuhell og sviktende oppslutning hos LO-medlemmene. I 2021 vant ikke Ap valget, men ble reddet av samarbeidspartier.

Det kan ikke være vanskelig å ta ordet krise i munnen når oppslutning har ligget på under 20 prosent i lang tid. Det er alvorlig.

Hvor går veien videre etter mye politisk smerte og nederlag?

Regjeringen har på de fleste områder styrket de fagorganisertes makt og rettigheter i arbeidslivet.

Aldri før har man lyttet så mye til forbundene og LO. Ikke minst har fagforeningsfradraget hatt en kraftig vekst under Støre- regjeringen. Og arbeidsgiverne er jo ikke mot dette. Bedriftene har jo sine egne fradrag. Alt dette bidrar til å styrke det organiserte arbeidslivet.

Det er høyresiden som selvsagt angriper dette fordi det gir LO økt oppslutning og makt. Mitt poeng er ikke at det er arbeidslivspolitikken som har skylda for at Ap har minsket oppslutning blant LOs medlemmer. Utakk kan være en regjerings lønn selv om politikken er god.

Regjeringen leverer faktisk på dette området. Her må Ap/LO bare male på videre. Vi kommer aldri i mål. Det er også uenighet i saker. Men mer høyrepolitikk og Solberg bak rattet er et jævlig dårlig alternativ for oss.

Det bør alltid være et mål at minst 50 prosent av LO-medlemmene stemmer Ap – og at 75 prosent stemmer rødgrønt. Det er slett ikke urealistiske tall.

Man må være tydelig på hvor man vil, og ta kampen. Det handler om legitimitet for det fagligpolitiske samarbeidet – og hvor det politiske tyngdepunktet skal ligge i arbeiderbevegelsen.

Og så må man erkjenne at LO-medlemmer og vanlig folk ikke lever av ideologi. Da er det viktig at vi har et velferdssamfunn som fungerer. Og at medlemmene har en lønn å leve av – og penger til å betale regningene.

Folk går heller ikke i demonstrasjonstog for lavere skatt. Det er en viktig forutsetning at folk føler at skattene er rettferdige – og at byrdene fordeles etter bæreevne. Her er det en tålegrense for folk.

Retorikk er også viktig i politikken. Det er bedre å gå hardt ut enn å være passiv og så bli kjørt i manesjen i etterkant. Da mister gode forslag også sin kraft – og man taper tillit. Og det undergraver styringsdyktighet. I strategidokumentet til landsstyret har man erkjent utfordringene og pekt ut klare politiske veivalg. Det vil gi uttelling.

Det er mange krevende områder for regjeringen fremover. Jobben er ikke lett. Og det hamres løs på Støre og regjeringen på nær sagt alle områder. Men gode råd og forslag blir lyttet til. I rentepolitikken burde vi være mye tøffere i retorikken om virkningene av høye renter for vanlige folk. Vi må heller ikke være redd for hardere grep der det er mulig. Og det er viktig at de fremste i partiet er i angrepsrekke her. Det vil folk legge merke til. Folk vil bli sett av våre fremste. I partiet – og i regjeringen.

Regjeringen og fagligpolitisk har man nå tatt grep for å løfte næringspolitikken. Ap og LO må være best og ha høyest tillit i næringspolitikken. Her gjelder det partiets sjel og tillit over hele landet. Og folketrygden er kanskje et av våre viktigste verktøy for rettferdig fordeling.

To viktige grep vil være å øke grunnbeløpet kraftig og å fullføre en tannhelsereform for alle. Ap må fremstå som et reformparti i folks øyne. Det handler om tillit.

Regjeringen leverer gode sosialdemokratiske saker og forslag hele veien. Vi må også være stolte av at vi har regjeringsmakt. Og at vi får til gode forlik til venstre på Stortinget. Vi må heie mer på den regjeringen vi har.

En ting er helt klart: For de av oss som har hjertet til venstre er alle avhengig av et sterkt Ap. Og et sterkt fagligpolitisk samarbeid.

Men som et stort sentrum/venstre-parti må Ap ha en bred, samlende og forutsigbar politikk. Da kan man nå 30 prosent raskt. Og over det. De fleste velgerne og vanlige folk her i landet er godt plassert til sentrum/venstre i politikken. Så får man forme politikken ut fra det faktum.

Det viktigste for oss på venstresiden er å holde høyresiden unna regjeringskontorene i 2025. Det forutsetter et stort Ap. Det er også et faktum man må forholde seg til. På hele venstresida.

Vi må ikke hogge til hele tiden så regjeringen brekker armer og bein. Da sender vi Høyre og Frp rett inn i regjeringskorridorene i 2025.