Atle Sønsteli Johansen, leder for LOs juridiske avdeling

Klassekampen skrev nylig om elektrofirmaer som har oppdrag på det nye Tøyenbadet i Oslo. Elektromontørenes forening i Oslo og Akershus avdekket at virksomhetene er registrerte som elektroinstallasjonsvirksomhet, men i realiteten leier de kun ut arbeidskraft til andre foretak.

Forsøk på omgåelse av arbeidstakerrettigheter er ikke noe nytt og med årene har arbeidsrett utviklet seg i samme retning som skatteretten, i den forstand at mange virksomheter og advokater utviser stor kreativitet med å organisere seg bort fra forpliktelsene i loven. Noen av tiltakene er i gråsonen, noe kan være lovlig tilpasning, og noe er klart i strid med loven.

Kreative sjeler har hatt god tid til å lage smutthull i innleiereglene som nylig trådte i kraft og det har dukket opp ulike varianter.

Et eksempel er at bemanningsselskapet oppretter en pool med kandidater som ikke er ansatt i bemanningsforetaket som tilbys for midlertidig ansettelse. Dette kan være en omgåelse av innleieforbudet eller sees på som en form for privat arbeidsformidling, og privat arbeidsformidling er i utgangspunktet lovlig etter arbeidsmarkedsloven.

En annen variant er at bemanningsselskapet formidler selvstendige oppdragstakere. Bemanningsforetaket forhandler pris og andre betingelser på vegne av den selvstendige oppdragstakeren og tar ansvar for fakturering og oppgjør og utbetaling av honorar/lønn inklusiv moms og skatt. En avgjørende forutsetning for at slik virksomhet ikke er en ulovlig omgåelse, er i det minste at oppdragstakeren reelt sett er selvstendig næringsdrivende, og ikke underlagt styring fra bemanningsselskapet.

I andre tilfeller er det etablert en såkalt entrepriseavtale. Entreprise er kjøp av oppdrag og tjenester der entreprenøren har et selvstendig ansvar for resultatet av det oppdraget han leverer. Ved entreprise er arbeidstaker underlagt entreprenørens, dvs egen arbeidsgivers ledelse. Det har stor betydning for arbeidstakers rettigheter om man er innleid eller arbeider på en entreprisekontrakt og et spørsmål her er om avtalen mellom bemanningsselskapet og bedriften reelt er innleie og ikke entreprise. Det er realiteten som er avgjørende, ikke hva avtalen benevnes som og hvis bedriften som kjøper tjenesten har resultatansvaret taler det klart for at det foreligger ulovlig innleie, og ikke entreprise.

Bemanningsforetaket kan óg endre næringskode til entreprenørvirksomhet. Et bemanningsforetak som legger om driften til entreprenørvirksomhet, for å forsøke å framstå som en produksjonsbedrift, kan i prinsippet tilby utleie av arbeidskraft.

Dette fordi innleie fra produksjonsvirksomhet ved arbeid av midlertidig karakter fortsatt er lovlig, jf. aml. § 14-13. Hvis utleien nærmest fremstår som et eget forretningsområde utenfor det som er virksomhetens hovedbeskjeftigelse, og ikke kun skjer sporadisk, må det anses som en omgåelse av loven.

Det kan også etableres såkalte «samarbeidsavtaler», typisk at bemanningsforetaket har fagarbeidere som de «låner» ut til bedrifter som har behov for ekstra personell. Arbeidstakeren får permisjon fra bemanningsforetaket og ansettes, fast eller midlertidig, i bedriften, som betaler en godtgjørelse for dette til bemanningsbedriften.

Slike avtaler fremstår som en ren omgåelse av innleiereglene, og det er mildt sagt tvilsomt om et slikt arrangement vil stå seg ved rettslig prøving.

En ytterligere variant, som vi har sett eksempel på, er at arbeidsgiver har initiert valg av tillitsvalgte for uorganiserte med det formål å inngå innleieavtale etter avtale med tillitsvalgte, jf. aml. §14–12 (2). Bestemmelsen forutsetter, men det er litt omstridt, at avtale om innleie kun kan inngås med organisasjonstillitsvalgt. Hvis bedriften er tariffbundet må avtale om innleie etter aml § 14-12 (2) antakelig inngås med tillitsvalgt som er valgt blant de ansatte som er medlemmer av den mest representative organisasjonen som er part i tariffavtalen bedriften er bundet av, jf. Hovedavtalen kapittel 5.

Fougner-utvalget foreslo en lovregel om omgåelse på arbeidsrettens område (se deres forslag i faktaboks). Etter forslaget skulle avtaler settes til side dersom den  etter sitt formål eller virkning var i strid med lovens intensjoner. En slik lovregel ville gitt mindre handlingsrom til å skape eller utnytte uklarheter i regelverket.

Departementet har vært skeptisk til en slik generell lovregel fordi det er vanskelig å overskue alle spørsmål som en slik regel vil omfatte. Et alternativ er  å gå mer skrittvis frem, og innføre en lovregel som gjelder på et begrenset område, typisk for innleie hvor vi erfaringsmessig vet at omgåelsesproblematikken er særlig aktuell.

Uten en egen omgåelsesregel vil tillitsvalgte måtte avdekke hull og regelbrudd, og flere saker behandles i mange rettsinstanser før det foreligger en rettslig avklaring.

Lovgiver vil hele tiden være i etterkant og kan forsøke å tette noen hull, men rettens kvern maler langsomt.

De som taper på det er arbeidstakerne, ikke bemanningsselskapene eller virksomhetene som bruker ressurser på å sno seg rundt regelverket.

Innlegget er basert på spørsmål behandlet i Gyldendals pocketutgave, kommentarutgaven til arbeidsmiljøloven, 13. utgave 2024