Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagsavisen

For en uke siden skjedde noe tydeligvis særlig etterlengtet: Hotellkjeden Choice byttet navn til Strawberry.

Det ble behørig markert på Jernbanetorget i hovedstaden, der «hotellkongen» selv Petter Stordalen var til stede og bidro til å dele ut et tonn jordbær.

Selv ble jeg sittende og tenke på alt jeg ikke forstår da jeg leste om Stordalens jordbær. Hotellene bytter navn, men ikke ennå, det skal skje gradvis og langsomt. «Av strategiske grunner», må vite. Hva nå enn det måtte bety.

Her skal man knytte sammen reisebyrået og hurtigruter og restauranter, hoteller og spa. Det skal komme «svar på de ønskene gjestene nå har», kunne Stordalen love.

Sikkert flotte greier.

Men det skal ikke skje riktig ennå. «Vi vil dit raskt og reisen starter i dag», sa Stordalen. Som dermed erkjente at han egentlig ikke hadde så mye å melde utover jordbær. Men som helt sikkert smilte godt over at han enda en gang fikk gratis reklame og plass til å komme med løfter om alt det vakre som skal skje.

Samtidig, selvsagt, som han atter en gang fikk spredd sin «rags to riches»-historie om at alt begynte med en kurv jordbær. Og selvsagt skjedde alt på en mandag, så budskapet om «endelig mandag» kunne hamres inn.

For alle elsker simpelthen å jobbe i Strawberry, og helga er noe herk (om man ikke er så heldig å ha helgevakt i resepsjonen, da. Endelig lørdagskveldsvakt!).

Alle vil bare jobbe, jobbe, jobbe – enten man er Stordalens datter og midlertidig markedssjef for Nordic Choice Hotels, en godt gasjert og tydeligvis dyktig PR-rådgiver – eller om man befinner seg … vel, litt lenger ned på stigen og har ansvaret for renholdet på hotellrommene.

Det henger sikkert sammen med at Stordalen, ifølge seg selv, ikke er som alle andre. Han bryr seg nemlig ikke så mye om bunnlinja. «Om alt handler om å ta resultatmarginen din fra 8 til 12 prosent, så motiveres ingen av det», fikk han si i avisa.

Og jeg skjønner som sagt ingenting.

Det jeg tror jeg har skjønt, er at Petter Stordalen er en av disse nye kapitaleierne vi har fått i Norge de siste 20 årene. Disse som skjønte at det er plass til nye og friske tanker i sosialdemokratiet, du vet.

Som dermed får seg til å si ting som at visjonen er at «Strawberry skal ta et større samfunnsansvar». Vi kan nemlig «ikke overlate til politikerne alene» å løse utfordringene som «utenforskap og alle de som strever med å få seg jobb».

Intet mindre.

Her snakker vi en «ny og mer moderne form for bærekraftig kapitalisme», som Stordalen oppfordrer alle til å delta i.

I all euforien over mandag, jordbær og bærekraft er det sikkert ufint å peke på at denne nye, moderne kapitalismen minner ganske mye om den gamle.

Der hotellets resepsjonister får et lokalt tillegg på i overkant av én krone på sju år, mens hotellets eier øker verdiene med flere milliarder i samme tidsrom.

Eller at Stordalen, som lover å bidra massevis, ikke helt kan gå inn i hvordan han skal ta sitt enorme samfunnsansvar. Ennå, for det kommer, det kommer, blir vi lovet.

Det Stordalen derimot kan fortelle oss, er at det koster rundt én milliard kroner å gjennomføre dette navnebyttet og denne kursendringen mot det ukjente.

Eller omtrent like mye som fire nordiske land bidro med i koronastøtte til Stordalens selskaper i 2020. Da sopet Stordalen inn nær 850 millioner kroner fra nordiske skattebetalere.

Du kan kjøpe en god del jordbær for den summen. Og ganske mye bambus.

Denne kommentaren ble først publisert hos Dagsavisen