Lars West Johnsen

politisk redaktør i Dagsavisen

Det er alltid verdt å minne om at historien om 1. mai begynner i Amerika. Og utrolig nok, kanskje er det også der framtida for fagbevegelsen ligger.

Det oppleves jo som et paradoks at det var i USA fagbevegelsen etablerte det som skulle bli arbeidernes dag. Federation of Organized Trades and Labor Unions ble stifta i 1881, og under årsmøtet i 1884 sluttet de seg til kravet om åtte timers dag og ga arbeidsgiverne fram til 1. mai 1886. Hvis ikke ville det bli generalstreik.

Det ble streik, og flere hundre tusen arbeidere tok til gatene over hele USA for å kjempe for bedre kår for seg og sine. En bombe gikk av i Chicago og drepte noen politifolk og i kaoset som fulgte ble mange arbeidere drept. Tre år seinere foreslo de amerikanske delegatene til Den internasjonale arbeiderkongressen i Paris at dagen skulle markeres internasjonalt til minne om de døde kameratene. Siden 1890 har 1. mai vært arbeidernes dag. Om enn ikke i USA!

Typisk nok. Utviklingen ble svært ulik på hver side av Atlanteren. Der markeres arbeidernes dag i september og det organiserte arbeidslivet forsvant som Jimmy Hoffa på 1970-tallet. Maktkampen mellom arbeid og kapital opphørte. Det var splitt og hersk, hver mann for seg og forhandlingskrafta forsvant.

De fagorganiserte ble nedkjempet av sterke og aggressive eiere, og ikke minst av konservative politikere som vedtok lover mot fagforeninger − og siden har reallønnsutviklinga for vanlige amerikanere stått stille. Selv om USAs økonomi har vokst og vokst. Verdiene har endt opp hos eierne. Og lønnsforskjellene har økt dramatisk.

I mai 1959 hadde USAs mest innflytelsesrike medium Life Magazine en coverstory på den mektige fagforeningslederen Hoffa. Sjefen henger ut av vinduet på en lastebil under tittelen: «A National Threat». Fagforeningslederen var med sine 1,6 millioner transportarbeidere blitt så mektig at han var blitt en nasjonal trussel. I 1975 forsvant han sporløst utenfor en kafé i Michigan. Som det fagorganiserte amerikanske arbeidslivet.

USA har mange problemer, men det er som Norges desidert mest vellykka kapitalist, den USA-baserte investoren Ole Andreas Halvorsen, sa i et nå beryktet intervju med oljefondssjef Nicolai Tangen i forrige uke: «Det er noe med USA som fascinerer meg». Han kalte det arnested for entreprenørskap og oppfinnsomhet, med verdens beste institusjoner innen høyere utdannelse. USA har de beste forskerne og beste selskapslederne i verden, mente han.

På tross av mange mørke skyer, er det umulig å være uenig. I global krisetid styrkes amerikansk økonomi, tilliten vokser. USA er et hav av kapital, avkastningen har holdt seg høy gjennom dyrtid, samtidig som arbeiderne presses på lønn og vilkår, er det ikke noe annet land i verden der mulighetene for klassekamp er bedre enn i USA.

Industriarbeidsplassene er på vei tilbake, og kaka til fordeling er aller størst der. Når Elon Musk krever 500 milliarder i lønn for sin innsats de siste årene, og styreleder i Tesla uttaler at det bare er rimelig, sier det mye om potensialet for at amerikanske arbeidere skal kreve sin rettmessige del av verdiskapingen.

Amerikansk fagbevegelse er på vei ut av parentesen. Nesten 200.000 nye fagorganiserte i fjor opplevde den største lønnsøkninga siden 1988. Samtidig er holdningene blant amerikanere til organisert arbeidsliv de beste på mange tiår. For et par uker siden bestemte arbeiderne ved Volkswagen-fabrikken i Chattanooga i Tennessee å melde seg kollektivt inn i United Auto Workers Union.

Resultatet er blant annet bedre lønn og bedre oppsigelsesvern. Det kan være et paradigmeskifte. President Clintons tidligere arbeidsminister, den eminente Robert Reich, skriver i sitt nyhetsbrev at han tror det kan være et «major turning point for organized labor». New York Times kaller det en milepæl at en fabrikk i de fagbevegelses-fiendtlige sørstatene nå er innmeldt.

Guvernørene i statene Alabama, Georgia, Mississippi, South Carolina, Tennessee og Texas gikk i forkant ut med sin advarsel mot det de kalte desinformasjon og skremselspropaganda.

I deres øyne er fagforeningsarbeid sosialisme og en trussel mot individets frihet og uavhengighet. Du veit at du gjør noe riktig, når dette er responsen. Det oser panikk.

Framtida kan derfor være lysere for USA enn vi har fryktet med høyere organisasjonsgrad, mindre forskjeller og flytting av makt. Og kan det skje i USA, verdens rikeste og mektigste land, vil det inspirere andre.

Fagforeningsdøden i USA har beviselig kostet arbeiderne dyrt, og forskning viser at det skyldes politikk og ikke strukturelle endringer som globalisering og ny teknologi. Her hjemme kan vi alle glede oss over at vi har et sterkt LO med en million medlemmer i ryggen, og som denne våren har forhandla fram 5,2 prosent lønnsøking som ramme.

Det er normativt for hele samfunnet, organiserte og ikke-organiserte. Men uten styrke og makt bak krava, ville ikke norske arbeidsgivere gitt så mye som ei krone.

Da det var krise i 1931, krevde norske arbeidsgivere lønnsreduksjon på 15 prosent. LO krevde på sin side økt reallønn, og det endte med Menstadslaget i Telemark og lockout. I 125 år har LO spilt en helt avgjørende rolle i utviklingen av et sterkt og rettferdig samfunn.

Rollen er på ingen måte utspilt. Spør United Auto Workers Union i Tennessee.