Forsker Gudmund Hernes, forskningssjef Jon Erik Dølvik, forskningssjef Tone Fløtten og daglig leder Jon Hippe, Fafo

Ved inngangen til 1980-årene hadde det norske samfunnet gjennomgått to svære politiske svingninger. Først den store vekkelsen som kom til uttrykk ved studentrevolusjonen og radikaliseringen av ungdommen, men også ved kraftige markeringer i fagbevegelsen (Jøtulstreiken), og i det store politiske nederlaget da landets establishment tapte folkeavstemningen om EEC i 1972. Før denne bølgen hadde lagt seg, kom en ny fra motsatt kant. Høyrebølgen toppet seg med vekst både for Høyre og Fremskrittspartiet og Kåre Willoch dannet regjering i 1981. Velgerne var på vandring, sosialdemokratiet var i villrede. Fagbevegelsen famlet for å finne en politikk for den nye tid i en situasjon der medlemsgrunnlaget så ut til å svikte.

Ved inngangen til 1980-årene satte høyresiden den politiske dagsorden under parolen et åpnere samfunn. Dette kom til uttrykk i ny politikk som folk flest umiddelbart merket: Lengre åpningstider i butikkene, flere radio- og tv-kanaler i eteren, og mulighet til å selge borettslagsleiligheten til markedspris. Mange verdsatte disse endringene og så derfor for seg at det ville gå med det sosialdemokratiske regime som med det gamle Venstre etter parlamentarismen: at det etter store bragder og fortjenester langsomt ville falle ut av aktuell politikk og svinne inn i historiebøkene. Og mange fryktet at det som før var vunnet også kunne bli kastet på historiens skraphaug: Velferdsordningene var blitt for dyre, kollektivavtalene for rigide. Man talte om «statens fiskalkrise» og «euro-sklerose». Andre mente at velferdsordningene ikke bare var for økonomisk tunge – de var organisert slik at det gikk for tregt gjennom papirmølla og de ga ikke nok rom for den enkelte når alle skulle skjæres over en kam. Politikkens tid var over, markedets tid var kommet. Honnørordene solidaritet og trygghet ble avløst av valgfrihet og initiativ.

Fafo, som ble etablert i 1982, bidro også til tegningen av det dystre bildet. De første rapportene beskrev alt fra medlemsfall i LO til mulighetene for større ungdomsopptøyer og rasemotsetninger i Oslo. ”Natta til 1. mai” kunne være et spakt forvarsel om at verre var i vente. Som om dette ikke var nok, ble det første dramatiske tiltak fra den andre Gro-regjeringen i 1986 en devaluering på hele 12 prosent – et ytre tegn på at vi hadde levd over evne. Etter at politikerne trakk i nødbremsen fikk vi skyhøy rente og lønnslov, en bankkrise der hele 76 milliarder ble satt over styr og staten måtte inn og overta de største bankene. Jappene måtte stenge sjappene. Ja, mer enn det: Arbeidsledigheten hadde ikke vært så stor siden 1930-åra, og under parolen «Arbeid for alle er jobb nummer 1» ble det banet vei for solidaritetsalternativets «kollektive fornuft». Det kom kutt i offentlige budsjetter og ledigheten økte både i Norden og på kontinentet. Frykten var at den globale nyliberalismen hadde punktert de nordiske modellene og ført oss over i totredelssamfunnet.

Men varslene ble gjort til skamme og framtiden ble ikke så blek. Hva skjedde?

I boken Hamskifte forsøker Fafo å gi et svar. Utgangspunktet er to store hamskifter i norsk historie. Det første begynte ved forrige århundreskiftet, symbolisert ved slåmaskinene i landbruket og industrialisering som grunnlag både for en ny arbeiderklasse og byvekst.

Men dette samfunnet skapte skrikende forskjeller, armod, ledighet og konflikt. Derfor karakteriserer det andre hamskiftet av kriseforliket og klassekompromisset i 1930-40-årene, som også ga oss Hovedavtalen fra 1935 og Fellesprogrammet fra 1945. Etter det gikk det jevnt og trutt oppover, med høyere levestandard, bedre helse, økt utdanning, gjensidig anerkjennelse mellom partene i arbeidslivet, kortere arbeidstid og utvidet sosial trygghet.

Det tredje hamskiftet er det som har skjedd de siste 25 år. Utviklingen har gått i en annen retning enn det liberalister forespeilte og sosialister fryktet. Bildet er mer sammensatt. Landet har fått en ham som verken svarer til det de blå mente ville komme eller det de røde uroet seg for ville skje.

Mot profetiene fra både høyre og venstre om politikkens abdikasjon og markedskreftenes triumf, har de siste tiår med globalisering og europeisk integrasjon vært ledsaget av overraskende institusjonell stabilitet, rekordhøy vekst i sysselsetting, reallønn og velstand, og økt oppslutning om grunnpilarene i den norske modellen. Etter opp- og nedturene i 80-åra er økonomien stabilisert – ikke ved frislepp, men ved nye styringsgrep. Skiftet i penge- og valutapolitikken, lønnsloven, solidaritetsalternativet, skattereformen, EØS-avtalen, oljefondet, handlingsregelen, arbeidslinja, IA-avtalen og pensjonsreformen har vært omstridte politiske tiltak som har krevd brede kompromisser, og som har bidratt til å få skuta på rett kjøl. Samtidig har økt konkurranse og liberalisering av økonomien bidratt til økende produktivitet, omstilling og verdiskaping – uten dermed å si at alle liberaliseringstiltak har vært vellykket. Velferdsstatskrisen fra 80-årene er snudd til oppgang. Med fordoblet sysselsetting er ordningene reformert og utbygd, ikke minst på familie-, barn- og utdanningsfeltet. Dette er knapt noe vitnesbyrd om at politikken har abdisert. Samtidig er ikke gode tider noen naturlov. Selv om det går bra i dagens Norge gjenstår det utfordringer på arbeids- og velferdsområdet som krever stadig oppmerksomhet og nye politiske tak for å kunne løses. Utenforskap, fattigdom og økt ulikhet er talende eksempler.

Det området hvor hamskiftet kanskje har vært mest synlig, er likestillingen. Det har vært dyptgripende endringer i familie-, kjønns- og samlivsmønstre, slik det uttrykker seg i alt fra pappapermisjon til jenter som nå er i flertall i høyere utdanning. Og samfunnet er blitt etnisk mer mangfoldig.

Når spådommene fra 80-årene om forvitring av velferdsstaten og abdikasjon av politikken ikke har slått til i Norge og Norden, er det etter vårt syn fordi sosiale institusjoner, reguleringer, politikk og kollektiv handling fortsatt preger fordeling og produksjon - og organiseringen av markeder. Ikke minst gjelder dette i arbeidsmarkedet. Velferdsordninger, arbeidstakerrettigheter, sterke parter og kollektivavtaler har, i samspill med den økonomiske politikken og en bred, politisk styrt offentlig sektor, bidratt til ganske jevnbyrdige maktforhold, stabil lønnsstruktur, rekordhøy sysselsetting og hindret framvekst av en stor lavlønnssektor. I strid med 80-åras spådommer er fagbevegelsen ikke fragmentert og forvitret. Vi ser det i alt fra IA-avtalen og striden om arbeidsmiljøloven til pensjonsreformen. Dette er ikke markedskreftenes ansvar.

Det paradoksale er at globaliseringen gjør vår kollektive evne til organisering mer utslagsgivende.

Dette nedfeller også seg i folks erfaringer og holdninger – i viljen til å lage solidariske ordninger og til å betale skatt for å bære dem. Denne viljen til bevisst etablering av politiske fellesordninger som på en gang kan fremme individuell frihet, sosial likhet og samfunnsmessig solidaritet – og effektivitet! – kaller vi med en tilsynelatende selvmotsigelse «kollektivistisk individualisme». Oppfatningen om at kollektiv handling gir individuell vinning er et sentralt innslag i det tredje hamskiftet.