Stig H. Christensen (LO-Aktuelt)

I boka ”Nytt arbeidsliv” som kom i fjor, trekker redaktør Hege Torp og hennes medforfattere og arbeidslivsforskere opp en del trekk ved det de kaller det nye arbeidslivet. Der nevner de blant annet at kravene til effektivitet og lønnsomhet er blitt større. Videre at arbeidstakerne må forholde seg til krevende kunder og klienter, bruk av innleid arbeidskraft og midlertidige ansettelser og svekket oppslutning om kollektive ordninger. Et siste kulepunkt er ”vinnerne tar alt, det er ingen solidariet”. Dette er selvsagt sterkt spissformulert.

Forfatterne av boka er likevel inne på en tendens når de peker på at liberaliseringen av internasjonal handel og deregulering av nasjonale markeder har ført til større konkurranse nasjonalt og internasjonalt. Friere flyt av varer tjenester og kapital har bidratt til å skjerpe effektivitetskravene i både privateide og offentlige virksomheter. I sin ytterste konsekvens fører dette til slurv med sikkerheten, fordi eiernes krav til tempo og fortjeneste står i skarp kontrast til å bruke tilstrekkelig tid og oppmerksomhet på HMS-tiltak.

Den rød-grønne regjeringen har omgjort et stortingsvedtak fra det borgerlige flertallet i juni som forverret arbeidsmiljøloven (AML). Dermed ble den borgerlige regjeringens vedtak til ny AML aldri iverksatt. Tvert om er den rød-grønne regjeringens lov nylig trådt i kraft. Den fortsetter hovedkursen fra den gamle og aksepterer heller ikke den utvidete bruken av overtid som Victor Norman innførte. LO har kastet inn mye krefter på å få den nye loven best mulig. Alt er ennå ikke ferdig, det arbeides videre mot neste runde.

Men selv om loven er forbedret og selv om det nedlegges et svært godt og grundig HMS-arbeid på en rekke arbeidsplasser, øker altså dødsulykkene. Mange blir skviset kraftig i et arbeidsliv der de kollektive ordningene gradvis har blitt svekket og tallet på uføretrygdede er oppe i 315 000. Det jobbes godt med IA-arbeid, et flertall arbeidstakere går nå inn under denne ordningen, men likevel får man ikke flere eldre eller funksjonshemmede inn i arbeidslivet.

Dette viser at det ikke fins noen lettvinte løsninger for å få et bedre arbeidsliv. Det er hele tiden en kamp mellom krefter som legger mest vekt på tempo, effektivitet og profitt på den ene siden, og de som vier oppmerksomhet mot god helse og trivelig arbeidsmiljø. Dette er rett og slett en kamp om makt mellom partene i arbeidslivet, og den bølger fram og tilbake.

I LO-Aktuelt nr 2/06 som kommer ut i disse dager, peker riksmeklingsmann Svein Longva på at streik i form at tapte arbeidsdager ikke spiller noen stor rolle i norsk samfunnsliv. Langt viktigere er den maktforskyvningen slike arbeidskamper fører med seg. Han nevner det store konfliktåret 1986 mellom daværende Jern og Metall og arbeidsgiversiden. NAF (NHO) gikk til en mislykket lockout og LO-siden styrket seg betydelig i den maktkampen som hele tiden pågår mellom partene.

Noe av det interessante med Arbeidsmiljøloven da den kom i 1977, var den mobilisering den førte til på arbeidsplassene. Sterke klubber lokalt fører til makt til arbeidstakerne, som igjen medfører et godt arbeidsliv for de mange. På det nasjonale nivået dreier det seg for eksempel om LOs ”lange valgkamp” som sterkt bidro til et regjeringsskifte, og dermed et langt sterkere redskap (AML) i arbeidstakernes hender om makt i det norske arbeidslivet.