Kjell Werner

Høyre-leder Erna Solberg møtte statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre i to dueller. Først i Politisk kvarter på NRK og deretter på et åpent møte i regi av den liberale tankesmien Civita.

Erna Solberg var offensiv, men virket til tider stresset. Jonas Gahr Støre bar preg av å ha fått selvtilliten tilbake - med et glimt i øyet, men slett ikke overtent. Erna og Jonas står godt til hverandre i slike dueller. Slik var det også mandag.

De to rundene mellom Erna og Jonas minnet meg om duellene mellom Gro (Harlem Brundtland) og Kåre (Willoch) på 1980-tallet. Vi ble på fornavn med datidens fremste kamphaner. Også i dag er mange på fornavn med sentrale politikere, som Jonas og Erna. Og det kler norsk politikk godt.

Deler av holmgangen i Politisk kvarter ble derimot en oppvisning som kler norsk politikk svært dårlig.

Erna gjorde et poeng av at arbeidsledigheten her til lands er på 4,8 prosent. Jonas skrøt av at ledigheten er lav - bare litt over 2 prosent. Tro det eller ei: Begge har rett.

Poenget er at Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) viser en ledighet på 4,8 prosent. I dette AKU-tallet inngår nemlig også de som ønsker seg jobb. Den registrerte ledigheten hos Nav er derimot mye lavere, nærmere bestemt 2,1 prosent.

Politikerne er flinke til å finne tall og statistikk som passer dem selv. Det er selvsagt naturlig. Det er imidlertid skadelig for det offentlige ordskiftet når politikerne slår hverandre i hodet med tall som tilsynelatende spriker.

Slike debatter bidrar bare til større forvirring og ditto politikerforakt.

For å gjøre forvirringen komplett tør jeg nevne at sjeføkonom Roger Bjørnstad i LO mener AKU-tallene gir et mer presist bilde av situasjonen på arbeidsmarkedet enn de registrerte ledighetstallene fra Nav. På denne bakgrunn kan Erna gni seg i hendene. Og LO-økonomen bør ta seg en prat på kammerset med statsministeren.

Civita-duellen var delt inn i tre bolker. Erna hadde pekt ut økonomi, Jonas hadde valgt utenriks, mens Civita hadde plukket ut skolepolitikk som det tredje temaet. Erna var i sitt ess da hun kunne snakke om verdiskapning i næringslivet og skattelettelser.

Men Høyre-lederen ble dessverre ikke presset på hvordan skattelettelsene skal finansieres med tilsvarende kutt i statsbudsjettene. Her sviktet Civitas Eirik Løkke som debattleder, noe som kan forklares med at han ikke er journalist.

Skattedebatten gikk ellers i kjente spor, men det er verdt å merke seg at regjeringens invitt til å oppnevne en skattekommisjon står ved lag.

Jonas var suveren da utenriks ble tema. Han forsvarte forbilledlig at regjeringen anerkjente Palestina som stat for halvannet år siden. Erna sto fast på at timingen var feil, og at Norge dermed forspilte muligheten til å ha dialog med Israel.

Erna følte seg tydeligvis så utilpass at hun i stedet begynte å snakke om EØS-avtalen. Men Jonas holdt seg til Midtøsten-temaet og lovet at hans regjering vil fortsette å «være framoverlent» overfor Israel, som han mener har en ytterliggående regjering.

Runden om skole ga oss lite nytt. Her ble det kjente toner fra Arbeiderpartiet og Høyre. Men Jonas klarte elegant å få synligjort at Høyre må forhandle med Frp også på dette området dersom det blir borgerlig flertall etter høstens valg.

Han minnet om at Frp vil ha permanent nivådeling i ungdomsskolen. Jeg husker med skrekk og gru hvordan det på 1970-tallet var å gå i en skole som var delt inn i kursplaner på tre nivåer.

Jonas er den klare statsministerkandidaten på rødgrønn side. Der finnes det ikke noe alternativ. På borgerlig side er de derimot uklart.

Erna har størst sjanse, men hun er ikke lenger et opplagt valg. Frp-leder Sylvi Listhaug sitter nemlig på en joker. Meningsmålingene forteller oss også at Frp ligger an til å kunne bli det største partiet på borgerlig side.

Hvis det blir borgerlig valgseier, er holdningen i Frp at Sylvi bør bli statsminister. Det sies i hvert fall å være det «naturlige utgangspunktet» for eventuelle regjeringsforhandlinger.

Men dersom Erna ikke gjør comeback som ny statsminister, vil hun og Høyre likevel være tyngdepunktet og limet på borgerlig side. Derfor er Jonas og Erna uansett de reelle motpolene i norsk politikk.

Stian Sagvold

Fra Carl I. Hagens fordømmelse av tariffavtaler på 1980-tallet til dagens forslag om å svekke arbeidsmiljøloven og fjerne fagforeningsfradraget – Frp har aldri lagt skjul på sitt ideologiske mål: å svekke den kollektive styrken til norske arbeidstakere.

I 2025 er det fortsatt mørke skyer over arbeidslivet. Fremskrittspartiet har foreslått å liberalisere arbeidsmiljøloven slik at ungdom helt ned i 15-årsalderen kan jobbe natt.

Dette er ikke bare et angrep på arbeidsmiljøloven, men også på barns rett til trygghet og hvile. Samtidig ønsker partiet å svekke lovverket for sjømatarbeidere og andre utsatte grupper.

Et annet angrep som de alltid har frontet er muligheten til mer midlertidig kontrakter i arbeidslivet. Hvilken bank gir unge arbeidstakere lån til hus eller bil når de får høre at de er ansatt i en midlertidig stilling?

Frp har også gjentatt sitt gamle forslag om å fjerne fagforeningsfradraget – et viktig insentiv for organisering. Dette vil gjøre det dyrere å være fagorganisert og svekke rekrutteringen til fagforeningene.

I en tid hvor kampen mot sosial dumping og utrygge arbeidsforhold er viktigere enn noen gang, er dette et direkte angrep på det organiserte arbeidslivet.

Partiet har også markert seg som en støttespiller for tvungen lønnsnemnd – et virkemiddel som undergraver streikeretten, selve ryggraden i fagbevegelsen.

I tillegg har Frp vært mot allmenngjøring av tariffavtaler, som sikrer at utenlandske arbeidere får anstendig lønn. Dette åpner døren for sosial dumping og urettferdig konkurranse.

Sylvi Listhaug har nylig kritisert LO for å støtte Arbeiderpartiet økonomisk, og mener LO ikke bør ha en politisk rolle. Dette er en gjentakelse av partiets gamle strategi: å forsøke å splitte LO og svekke dens innflytelse.

Men LO er ikke bare en politisk aktør – det er en demokratisk kraft som representerer hundretusenvis av arbeidstakere.

Det er derfor urovekkende at Frp nå får økt oppslutning blant LO-medlemmer.

Misnøye med strømpriser og matkostnader er forståelig, men løsningen er ikke å stemme på et parti som vil svekke dine rettigheter på arbeidsplassen. Frps politikk er ikke laget for vanlige arbeidere – den er laget for å styrke arbeidsgivers makt og svekke den kollektive motvekten.

Vi må ikke la frustrasjon føre oss inn i en politisk felle. Frp er ikke arbeiderklassens parti – det er fagbevegelsens motstander.

Nå mer enn noen gang trenger vi solidaritet, organisering og en sterk fagbevegelse.

Stem klokt. Stem for trygghet i arbeidslivet.