Lise Sannerud

Direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI)

I FriFagbevegelse/NFF-magasinet (24. august) beskriver Eirik Bergstedt en kriminalomsorg med en krevende økonomisk situasjon. Han etterlyser en strategisk plan for hvordan vi skal møte den.

Jeg deler bekymringen for økonomien og er enig i at vi må være villige til å tenke nytt om hvordan kriminalomsorgen organiserer, prioriterer og løser samfunnsoppdraget.

Men jeg kjenner meg ikke igjen i bildet av en etat som mangler en plan eller avventer utviklingen.

Kriminalomsorgsdirektoratet og etatsledelsen arbeider systematisk og langsiktig med disse utfordringene.

Jeg mener ganske bestemt at dette er noe vi har vært klare på, også i vår interne kommunikasjon. Men når jeg leser Eirik Bergstedts innlegg, blir jeg i tvil om vi har lykkes i å formidle dette budskapet klart og tydelig nok.

Vi må håndtere den økonomiske situasjonen her og nå, samtidig som vi utvikler en kriminalomsorg som er bærekraftig over tid.

Det innebærer krevende prioriteringer, men også arbeid med blant annet organisering, bemanning, kompetanse, kapasitet, digitalisering og mer effektiv bruk av ressursene våre.

Vi utvikler fortløpende økonomiske prognoser, men dessverre blir vi – i likhet med andre offentlige aktører - truffet av eksterne forhold utenfor vår kontroll.

Som for eksempel økte kostnader til pensjon og en sterk og vedvarende økning i strømpriser – for å nevne noe.

Bergstedt etterlyser blant annet vurderinger av forvaltningsstrukturen, arbeidsdelingen mellom nivåene, samordning av administrative funksjoner og bruk av teknologi og standardisering.

Dette er relevante spørsmål, men de er ikke nye for kriminalomsorgen.

Vi har over flere år samordnet administrative funksjoner og oppgaver på tvers av etaten for å utnytte ressursene bedre.

Vi står samtidig midt i et omfattende digitaliseringsløft som skal modernisere arbeidsprosesser, gi bedre støtte til ansatte og bidra til bedre kvalitet og mer effektiv ressursbruk.

Og – hadde vi hatt nødvendig budsjettdekning, ville vi vært i en helt annen situasjon på det digitale området. Hvordan oppgaver og ressurser fordeles og organiseres, er også en del av det kontinuerlige utviklingsarbeidet i etaten.

Også spørsmålet om antall forvaltningsnivåer har vært grundig vurdert.

KDI har tidligere utredet og anbefalt å gå fra tre til to nivåer, nettopp med mål om forenklet styring, økt kvalitet og å frigjøre ressurser nærmere straffegjennomføringen. En slik endring ligger imidlertid ikke innenfor KDIs beslutningsmyndighet.

Forslaget krevde politisk tilslutning og fikk ikke flertall da det ble behandlet av Stortinget.

Det illustrerer et viktig poeng; KDI har ansvar for å lede og utvikle kriminalomsorgen, men ikke alle rammebetingelser eller strukturelle endringer kan besluttes av etaten selv.

Vårt ansvar er å bruke handlingsrommet vi har, samtidig som vi gir våre politiske myndigheter et best mulig faglig grunnlag for beslutninger om grep som ligger utenfor dette handlingsrommet.  

De behov for endringer og tiltak som ikke ligger innenfor vårt eget handlingsrom, løftes naturligvis til overordnede beslutningsmyndigheter.

Jeg er enig med Bergstedt i én viktig ting: Vi kan ikke møte framtidens utfordringer ved bare å gjøre mer av det samme. Nettopp derfor arbeider vi planmessig med hvordan kriminalomsorgen skal utvikles for å være rustet for framtiden.

Endringer skjer kontinuerlig, flere store utviklingsløp pågår, og andre nødvendige grep krever beslutninger utenfor kriminalomsorgen.

Utfordringene vi står overfor er betydelige, og det finnes ingen enkel løsning.

Vi må fortsette å effektivisere og utvikle egen virksomhet, samtidig som vi er tydelige på hvilke rammer og strukturelle grep som er nødvendige for å lykkes.

Det arbeidet skal vi gjøre i fellesskap, med et felles mål om en trygg, bærekraftig og faglig sterk kriminalomsorg som leverer på samfunnsoppdraget. Og jeg er glad for å ha med Eirik Bergstedt på laget. 

Jan Henrik Larsen

Landsmøtet i EL og IT Forbundet nærmer seg, og klubber, fagforeninger og distrikter, har startet sitt arbeid med å sende inn forslag til handlingsprogrammet, vedtekter og uttalelser.

Som forbund organiserer vi arbeidstakere som er avgjørende viktig for energiforsyningen og drift av nettet i dette landet. Pris på strøm er en stor og gjentakene debatt i media, og det må vi som forbund ha en oppfatning av.

Tanker og forslag på dette området spriker i alle retninger i samfunnsdebatten, og vi må som forbund samle oss en retning vi som kan stå inne for.

At husholdningene skal sikres en levelig strømpris, også kalt Norgespris, er der stor enighet om. Når det gjelder strømpris til næringslivet, og hvor mye staten skal subsidiere dette, er det mer uenighet om.

På sosiale medier tar flere til ordet for en innføring av Norgespris, på linje med det husholdningene har, også til næringslivet. 

Men er dette lurt, og er det gjennomførbart?

Og er dette god politikk?

Næringslivet er et altomfattende begrep. 

Jeg mener det ikke finnes noen grunn til å gi Norgespris, og dermed subsidiering til laksenæringen, hotellkonger, forsikringsselskaper, bankvirksomhet, oljeselskaper, dagligvarekjeder, lobbyistfirmaer, advokatbyråer, datasentre, med mer. 

Mange av disse virksomhetene som går med millioner, og noen med milliarder i overskudd, og trenger ikke ytterligere subsidier fra staten. 

Et enda større overskudd i disse virksomhetene, vil gi de enda mer styrke og kraft til å drive sin kampanje mot sittende regjering, skattepolitikk, og da spesielt formuesskatten.

Derfor må begrepet «næringslivet» stammes inn, og konkretiseres bedre, hvis vi skal ha en debatt om dette. All virksomhet i Norge faller inn under begrepet «næringslivet».

Når EL og IT Forbundet nå skal lage nytt Handlingsprogram, vedta uttalelser, så bør man være forsiktig med å bruke så altomfattende uttrykk som «næringslivet».

Med disse ord vil jeg ønske klubber, fagforeninger og distrikter, lykke til med det viktige arbeidet i tiden fram mot Landsmøte 2027.