Jon Oddvar Holthe

24. august er det ett år siden Tamima ble drept på jobb. Vi minnes henne og uttrykker vår dypeste medfølelse med hennes pårørende, kolleger og alle som ble berørt.

Samtidig må årsdagen forplikte oss til å spørre: Har vi gjort nok for å hindre at andre arbeidstakere opplever det samme?

For mange ansatte i skole og oppvekstsektoren er vold og trusler dessverre blitt en del av arbeidshverdagen. Lærere, miljøterapeuter, fagarbeidere og ansatte i SFO forteller om slag, spark, spytting, trusler og alvorlige utageringssituasjoner.

Nye tall fra SSB viser at fire av ti grunnskolelærere har vært utsatt for vold, trusler, seksuell trakassering eller mobbing på jobb det siste året. Hele 28 prosent har vært utsatt for fysisk vold – den høyeste andelen blant alle yrkesgrupper.

Samtidig er det grunn til å tro at mørketallene er store. En kultur der ansatte tenker at «sånn har vi det her, og dette må vi tåle», kan føre til at hendelser ikke blir meldt.

Andre ansatte i skolen kan være enda mer utsatt, ikke minst fordi de ofte jobber tettest på elever som trenger omfattende oppfølging. Mange opplever også at hendelser registreres uten at årsakene blir fulgt opp. Da slutter noen til slutt å melde avvik, fordi de opplever at det ikke fører til noe.

Når ansatte sier at «slik er det bare hos oss», har vi allerede kommet for langt. Ingen andre yrkesgrupper forventes å akseptere slag, spark eller alvorlige trusler som en naturlig del av jobben. Det bør heller ikke ansatte i skole og utdanning gjøre.

Vold og trusler blir for ofte omtalt som et spørsmål om den enkelte ansattes kompetanse eller evne til å håndtere krevende situasjoner. Erfaringene fra våre arbeidsplasser og forskning fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) viser noe annet.

Risikoen henger tett sammen med bemanning, organisering, tilgang på støttefunksjoner, kompetansesammensetning og tid til forebyggende arbeid.

Dette bekrefter det Skolenes landsforbund lenge har advart mot: Vold og trusler handler ikke først og fremst om den enkelte ansattes tåleevne. Det handler om arbeidsmiljø, organisering og arbeidsgivers ansvar.

I møte med elever som trenger tett oppfølging, vet ansatte at relasjoner er det viktigste forebyggende tiltaket. Men relasjoner bygges ikke gjennom kutt, tidspress og stadig færre voksne rundt elevene.

Når ansatte står alene i krevende situasjoner, eller når det mangler ressurser til å følge opp elever med store behov, øker risikoen for både ansatte og elever.

Arbeidstilsynets ferske rapport viser at undervisning er blant næringene med høyest forekomst av vold og trusler. Grunnskolelærere og skoleassistenter trekkes fram blant yrkesgruppene som er særlig utsatt.

Arbeidstilsynet peker samtidig på risikofaktorer som lav bemanning, alenearbeid og mangelfull opplæring.

Derfor trenger vi mer enn gode rutiner på papiret. Vi trenger politisk vilje til å satse på tryggere arbeidsplasser gjennom sterkere bemanning, bedre forebygging, systematisk registrering av hendelser og tettere oppfølging av ansatte som utsettes for vold og trusler.

Samtidig må vi lære mer på tvers av sektorer. Skole, barnevern, helse og omsorg møter mange av de samme utfordringene. Løsninger som fungerer ett sted, må deles slik at andre kan lære av dem.

Den beste måten å hedre Tamimas minne på er ikke bare å minnes det som skjedde. Det er å sørge for at ansatte blir hørt når de varsler om risiko, og å handle før alvorlige hendelser skjer.

Ingen skal miste livet på jobb. Ingen skal måtte akseptere vold og trusler som en del av yrket sitt.

Staale Andre Bergersen

Derfor støtter Skolenes landsforbund forslaget om å lovfeste at trykte læremidler og læringsressurser skal være tilgjengelige i grunnskolen.

Dette handler ikke om å skru tiden tilbake. Det handler heller ikke om å velge mellom bok og skjerm. Det handler om balanse.

De siste årene har digitaliseringen av skolen gått raskt. Digitale læremidler og verktøy kan være gode, nyttige og nødvendige. De kan bidra til variasjon, tilpasning og tilgjengelighet.

For noen elever er digitale verktøy helt avgjørende for å få godt utbytte av opplæringen.

Men digitale løsninger kan ikke erstatte fysiske lærebøker og trykte ressurser fullt ut.

Lærere må ha mulighet til å velge de læremidlene som best støtter elevenes læring. I noen situasjoner er digitale verktøy best. I andre situasjoner er boka, teksten på papir eller det trykte oppgaveheftet det beste valget.

Det må være lærerens faglige og pedagogiske vurdering som avgjør, ikke kommunale innkjøpsavtaler, lisensmodeller eller trange skolebudsjetter.

Vi vet at mange elever strever med lesing. Flere undersøkelser viser svakere leseprestasjoner og lavere leselyst blant norske barn og unge.

Da må skolen legge bedre til rette for lesing, konsentrasjon og fordypning.

Trykte læremidler kan bidra til nettopp dette. Det å lese lengre sammenhengende tekster på papir gir andre muligheter for ro, oversikt og konsentrasjon enn mye av skjermlesingen gjør.

Fysiske lærebøker har også en verdi for hjem–skole-samarbeidet. Når elevene har en bok, blir det lettere for foresatte å følge med på hva barna arbeider med, se progresjonen i faget og støtte skolearbeidet hjemme.

Skolenes landsforbund mener derfor at lovforslaget er et viktig skritt i riktig retning. Men et lovkrav må være mer enn et symbolvedtak. Det må gi reell tilgang til trykte læremidler i skolen.

Dersom kravet bare betyr at det finnes noen få trykte ressurser på et skolebibliotek, vil det ikke være godt nok. Lærerne må faktisk ha tilgang til trykte læremidler og læringsressurser i de fagene og på de trinnene der det er pedagogisk begrunnet.

Derfor må lærerne involveres i valg og innkjøp av læremidler. Det er lærerne som kjenner elevene, fagene og undervisningssituasjonen. Skal vi få en god balanse mellom trykte og digitale læremidler, må profesjonen ha en tydelig stemme.

Mange skoler har allerede stramme budsjetter. Et nytt lovkrav må ikke føre til at skolene må velge mellom fysiske lærebøker, digitale læremidler, skolebibliotek, praktisk utstyr eller andre nødvendige ressurser.

Skal elevene få flere og bedre læremidler, må kommunene settes økonomisk i stand til å kjøpe dem inn.

Elevene trenger både bøker og digitale verktøy. Og lærerne trenger frihet og tillit til å velge det som gir best læring.