Jon Oddvar Holthe

Norsk skole har mange utfordringer, men løsningen er ikke mer sortering, mer disiplin eller flere valgfag – slik Fremskrittspartiet foreslår. Problemet er at fellesskapet er blitt for svakt, ikke for sterkt. 

Norsk skole er mer enn et sted hvor barn lærer å lese, regne og skrive.

Fellesskolen er en demokratisk arena der barn og unge fra ulike samfunnslag møtes, utvikler tillit til hverandre og legger grunnlaget for et samfunn bygget på fellesskap – ikke forskjeller.

Dette er ikke bare en idealistisk tanke: Det er en grunnleggende forutsetning for at Norge skal være et rettferdig og inkluderende samfunn.  

Fremskrittspartiet vil innføre nivådeling som hovedregel i basisfag, gjøre sidemål og fremmedspråk valgfritt, kutte teori i yrkesfag og gi lærere større fullmakter til bortvisning og tvangsflytting av elever.

Dette presenteres som modernisering, men i realiteten vil det føre til mer segregering og større forskjeller i en skole som allerede er under press. 

Når elever sorteres tidlig etter nivå, forsterkes ulikhet. Når teorifag reduseres, snevres mulighetene inn for ungdom som senere vil skifte retning.

Når elever med utfordringer flyttes ut, skyves problemene over på andre – i stedet for å løses. 

I en tid der ulikhet får større fotfeste i utdanningssektoren, og der enkelte krav om utvidet privatskolebruk eller «valgfrihet» kan undergrave det felles skoledemokratiet, er det viktigere enn noen gang å stå opp for fellesskolen.  

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har i offentlige uttalelser og politiske satsinger understreket at skolen ikke bare skal gi faglig kunnskap, men også bidra til sosial utjevning og et inkluderende læringsmiljø hvor alle elever møtes med likeverd og respekt.  

For Skolenes landsforbund er dette helt sentralt.

En skole som utjevner sosiale forskjeller, gir alle barn samme muligheter – uavhengig av bakgrunn.

En skole som tvinger elever og lærere inn i et felles rom hver dag, uansett personlig økonomi, kulturell bakgrunn eller foreldrenes utdanningsnivå, gir grunnlaget for et samfunn der vi kan stå sammen – også når det blåser.  

Kritikerne av fellesskolen hevder at mer konkurranse og «valgfrihet» vil løfte kvaliteten. Men erfaring viser at der skolen fragmenteres, følger ofte ulikhet og sosial distanse.

Da er det de mest ressurssterke som vinner, mens andre faller bak.  

Vi må ikke la ideer som svekker felleskapet, få fotfeste i norsk skolepolitikk. Vi må skape en fellesskole som har rom for disse ulikhetene, som har nok ressurser til at alle barn blir sett – og som Simen Velle sier i Politisk kvarter 26. februar, kan få bli enda bedre i det de driver med.

Men det må skje i et fellesskap, ikke på bekostning av andre. Vi må bygge lag! 

Fellesskolen handler ikke bare om fag. Den handler om at barn møtes på tvers av bakgrunn, lærer av hverandre og bygger et samfunn med små forskjeller og stor grad av tillit.

Det er dette Norge er kjent for, og det er dette Frps politikk setter i spill. 

Skolen trenger ikke mer markedstenkning. Den trenger flere lærere, mindre grupper, tidlig innsats og sterkere støtte rundt elevene.

Det er slik vi skaper ro i klasserommet og kvalitet i undervisningen. Ikke ved å gjøre læreren til ordensmakt eller ved å skille barna i stadig flere spor. 

Det er lett å kritisere fellesskolen. Det er vanskeligere å finansiere den og styrke den. Men det er nettopp det som må til. 

Spørsmålet vi må stille, er hva slags samfunn vi vil ha:  

• Et samfunn der barn sorteres etter nivå og interesser 

• Et samfunn der barn møtes som likeverdige og lærer sammen 

Skolenes landsforbund velger fellesskapet. Ikke fordi vi frykter endring, men fordi vi vet hva som står på spill.

Sunniva Hauge

Student ved OsloMet

Samtidig pågår det et pilotprosjekt ved OsloMet – i samarbeid med Statens vegvesen – som nettopp har som mål å utdanne yrkesfaglærere innen yrkessjåførfaget.

Likevel er antallet søkere lavt. Det reiser et viktig spørsmål: Hvorfor er en så samfunnskritisk utdanning så lite kjent?

Frem til nå har Nord universitet vært den eneste institusjonen i Norge som utdanner trafikklærere for tunge kjøretøy.

Utdanningen har vært lokalisert i Stjørdal, og for mange etablerte yrkessjåfører har dette i praksis gjort studiet utilgjengelig. Å flytte i to år, ofte med familie, boliglån og fast arbeid, er for de fleste urealistisk.

OsloMet sitt pilotprosjekt representerer derfor et viktig og nødvendig brudd med en lite fleksibel modell. Her tilbys et treårig bachelorløp der studentene kan kombinere studier med jobb som yrkessjåfør for å få tittelen Yrkesfaglærer i teknologi og industri med godkjenning som trafikklærer på tunge klasser.

Utdanningen er tilrettelagt for dem som allerede er i arbeidslivet, og som sitter på verdifull erfaring næringen og skoleverket trenger. Dette burde vært en rekrutteringssuksess.

Likevel er søkertallene lave.

Det er vanskelig å tolke dette som mangel på behov eller interesse i befolkningen. Snarere peker det mot et annet problem: Manglende synlighet og kommunikasjon.

Det finnes i dag lite til ingen aktiv annonsering av studiet. Informasjonen er vanskelig å finne, og utdanningen fremstår for mange som ukjent – selv blant yrkessjåfører som kunne vært midt i målgruppen.

Dette er særlig uheldig i en tid hvor både transportnæringen og videregående opplæring skriker etter kompetanse. Mangelen på yrkesfaglærere fører til færre utdannede fagarbeidere, høyere belastning på eksisterende lærere og i verste fall redusert kvalitet i opplæringen.

Når løsninger faktisk utvikles, må de også formidles.

Pilotprosjektet ved OsloMet har et stort potensial. Det åpner for at erfarne sjåfører kan bli lærere uten å måtte velge mellom utdanning og familieliv.

Det bidrar til regional rekruttering. Det styrker koblingen mellom praksisfeltet og skolen. Og det kan på sikt bidra til å sikre rekruttering til en helt avgjørende samfunnsfunksjon: trygg og kompetent transport på norske veier.

Da er det legitimt å stille spørsmål ved hvorfor dette tilbudet ikke markedsføres tydeligere.

• Hvor er kampanjene rettet mot yrkessjåfører?

• Hvor er samarbeidet med arbeidsgivere, fagforeninger og bransjeorganisasjoner?

• Hvor er den offentlige kommunikasjonen som viser at dette faktisk er en ny og tilgjengelig vei inn i læreryrket?

Når myndigheter, utdanningsinstitusjoner og næringsliv er enige om at behovet er stort, bør også innsatsen for rekruttering gjenspeile dette. Pilotprosjekter lykkes ikke av seg selv. De forutsetter synlighet, eierskap og aktiv formidling.

Dersom prosjektet ikke når ut til målgruppen, risikerer man at det feilaktig blir vurdert som «lite etterspurt», når problemet i realiteten handler om manglende informasjon.

Det vil være et tap – ikke bare for OsloMet og Statens vegvesen, men for hele utdanningssystemet og transportsektoren.

Skal vi lykkes med å utdanne flere yrkesfaglærere, må vi ikke bare utvikle fleksible og gode utdanningstilbud. Vi må også sørge for at de som faktisk kan og vil ta dem, vet at de finnes.