JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bror Hagemanns siste roman «Syng meg vekk» er en utrolig sterk roman om den typen forelskelsen vil alle kjenner, den grensesprengende – den som er så sårbar at den gjør både uendelig godt og vondt samtidig.

• Følg oss på Facebook

Vi møter den syriske Ilka som kom til Norge som flyktning. Nå er hun 22 år, jobber på et pleiehjem, bor øst i Oslo og er godt integrert. En dag møter hun Bruno, kirkemusiker og noen år eldre enn Ilka, og vi får en slags norsk og moderne tekst som kan minne litt om filmen Siste tango i Paris – for dem som husker den.

Stikkord: Bernardo Bertolucci, Marlon Brando og Maria Schneider – de to sistnevnte i noen favntak på gulvet i en stor, men spartansk parisisk leilighet som savner sidestykke i filmhistorien. Fullt så heftig er ikke det seksuelle i Hagemanns tekst, men det er sterkt nok. Og enda sterkere enn kjærligheten mellom de to unge er sjalusien.

Ilka tror hun ser en annen i Brunos øyne, eksen som er død. Kulissene er arbeiderklassemiljø, vi er på Sagene, Torshov og Helsfyr. Og det kanskje aller merkeligste er at denne kjærlighetsromanen drives fram av en motor som er thrillerens. For hvem er egentlig Bruno – heter han Bjørn? Og er han syk? Dessuten – det er et helt utrolig flott cover på denne boka, eller bokomslag som det vel kanskje heter. Boka anbefales på det varmeste.

Hvorfor er dette en god roman? Kanskje fordi den setter noe av det mest menneskelige på nesten umenneskelige prøver. I et språk som er skjønnlitterært. Finn Skårderud har en gang reflektert over det farefulle ved strikkhopping. Han sammenligner dette med å ta en telefon til sin elskede og den frykten en sånn samtale kan utløse ved tanken på et galt svar. Eller at din elskede ikke tar telefonen i det hele tatt, ikke svarer. Det er farlig det, det er frykt, mener psykiateren.

Men det krever hudløshet, det krever en sårbarhet, det krever inderlig kjærlighet. Det krever den kjærligheten der du har alt å tape. Ilka i denne romanen er et sånt menneske. Og hun frykter. For hva om hennes elskede ikke er den hun håper at han er, hva om han elsker en annen? Denne romanen handler nemlig like mye om sjalusi som om kjærlighet. Det er ikke alltid disse to sterke følelsene opptrer samtidig – i denne romanen gjør de det. Det blir det sterke spenninger av i betydningen motsetninger – ja, det blir det også spenning av i betydning drivende fortelling.

Det er Ilka som forteller denne historien. Hun har mistet sin mor som hun kom til Norge sammen med, stefaren hennes er pleietrengende. Men altoverskyggende er hennes kjærlighet. Hun tenker: «Hvor mye skal man vite om kjæresten sin?

I Utgangspunktet: mest mulig. Man vil ha oversikt over bakgrunnen hans, høre om de viktigste hendelsene i livet hans, alt som har gjort ham til den han er. Å ikke kjenne til noe som har formet ham på en avgjørende måte, samme hvor mye han selv vil bagatellisere det, er destruktivt.» Og her er vi ved noe av denne tekstens kjerne – det destruktive. Men er det på grunn av sjalusi eller kjærlighet Ilka stiller så strenge krav? Bruno er en utfordrende person, han gir ingenting gratis til sine omgivelser. Hva er det som driver ham – er det galskap eller kjærlighet, eller begge deler? Han virker helt fortapt i Ilka, men på hvilken måte? Er det falskt – er det ekte?

Romaner som stiller så mange spørsmål som denne teksten uten egentlig å misbruke spørsmålstegnet, er sjelden vare, og gjør boka svært vanskelig å legge fra seg før den er lest til ende. Til slutt er det nesten bare en ting å gjøre, akkurat som Ilka gjør idet romanen fader ut – folde sine hender i fanget, lukke øynene og begynne å be.